Kommunikasjon

Når rusk i maskineriet oppstår er det viktig å finne ut hva og hvor det ligger.

Man må kommunisere og kroppen er egentlig en utmerket sender, bare man lytter.

Først lokaliser, så kommuniser, for av og til ligger ikke rusket der man lokaliserer det,

og man må søke videre. Med tålmod og vilje vil man til slutt finne det.

Slik er det også mellom mennesker.

Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd dette; dårlig kommunikasjon = misforståelser,

for tankene har en tendens til å skape sitt eget scenario når slikt oppstår,

og føre til unødig energibruk; i verste fall…….uvennskap!

En åpen og ærlig dialog er derfor viktig for samarbeid og samhold.

Et ordspråk sier: Tale er sølv, taushet er gull!

Joda, men i noen sammenhenger er for meg taushet rett og slett gift!   

Snakk og lytt og bekreft!

Ketil 

Lytt til stemmen

En stemme hvisket plutselig noen ord i mitt øre: "Pst! Hør nå litt på meg, Ketil. Du har sikkert hørt om at det er en tid for alt, og tiden har nå kommet for å sette seg ned og la meg få hvile. Jeg vet at du har så lyst til å fortsette, men jeg må bare få en hvil." 
Jeg kikket meg forundret rundt her nede på stranden. Ingen å se. Tankefull rusler jeg noen meter videre. Stemmen gjentok ordene, og nå forsto jeg! Det var jo kroppen som snakket, og den bør jeg absolutt lytte til.

Ketil

Selvtillit

Vi er ikke født med den.

Ubevisst skaper vi det gjennom de første år,

før vi blir bevisst viktigheten med den,

og begynner å bygge den opp selv,

men den er en meget skjør egenskap.

Den brytes lett ned med ord og gjerning.

Noen bruker den som hersketeknikk for å oppnå gevinst;

andre  som maktmiddel for å undertrykke andre.

Mange av disse menneskene bruker den som et skalkeskjul

for sin egen usikkerhet.

Hvorfor ikke bruke den til å bygge i stedet for å bryte?

For jo eldre man blir, jo vanskeligere er det å bygge den opp igjen.

Selvtillit er en egenskap vi alle må ha for å få det liv vi ønsker.

Ketil

Ha is i magen

Det «å ha is i magen» er et begrep som jeg har etter hvert lært å bruke, og jeg jeg bruker det en del i min hverdag med de utfordringer jeg møter der; spesielt på turer med rullestol og i situasjoner med utagerende atferd.

Tidlig i oppveksten hørte jeg om dette begrepet, men skjønte ikke hva det egentlig betydde……….ikke før jeg selv fikk mer erfaring om livet og dets utfordringer. Når jeg tenker litt tilbake, så er det nok mine møter med helsevesenet som har vært den største læremesteren i det å ha is i magen. «Det går nok bra til slutt». Selvsagt går det bra til slutt, men ikke alltid får man oppleve det selv, dessverre.

Et legebesøk i går fikk meg til å reflektere over dette begrepet «å ha is i magen». Jeg har etter hvert lært meg til å forstå min fastlege og hans utfordrende hverdag. Selv om han får meg til å tro at jeg er en hypokonder etter besøket, forstår jeg at han må være ganske «kynisk» og kanskje litt avvisende. Ett bekymringsverdig bitt på leggen for meg, er for han en bagatell. Helt sikkert sant, for han er jo lege, og vet mer enn meg. Men dog………..jeg er en person som ikke oppsøker lege før jeg må, noen ganger i det seneste laget, og da trenger jeg litt mer informasjon enn «vent og se». Men det skal også sies at han har blitt en flink fastlege etter hvert, for han tar meg i hvert fall nå på alvor; noe han ikke gjorde før, men etter hans «å ha is i magen» som ble til en akutt sykehusinneleggelse gjorde han, i mine øyne, til en god lege.

Han forsto i hvert fall problemet og en resept ble sendt om bittet ble mer betent. Greit å ha når man snart skal på ferie. Så…………….ha is i magen………….det går bra til slutt…….eller skift til en lege som forstår deg!

Ketil 

Tanker i en rolig time

"Jeg vil eller ønsker ikke å være belastning eller bry." Ord som naturlig faller inn i mine tanker når det en gang i mellom kommer en invitasjon eller når jeg har lyst til å møte mennesker jeg setter pris på, og det ikke passer 1. eller 2. gang. Innerst inne vet jeg at jeg ikke er til noen belastning eller bry, men tankene kommer ubevisst inn og begynner å leke seg. Likeså er det når jeg føler jeg trenger noen å dele tanker "face to face" med.
Jeg har nå hatt to flotte kvelder hvor jeg har deltatt i selskaper med familie, og vet jeg ikke ble invitert for at jeg var alene. Det gjorde disse dagene så utrolig mye lettere å gjennomføre. 
Sitter nå på jobb i en stille periode og tenker på disse ordene "belastning" og "bry". Jeg arbeider med mennesker ifra 12 til 96, syke og friske, og aldri tenkt tanken på at de har vært til noen form for belastning eller bry for meg. Selvsagt har jeg vært sliten, ja, til og med totalt utslitt når det har vært tøffe tak, både fysisk og psykisk gjennom jobben, men hvem har vel ikke vært det i jobb med mennesker. Skulle jeg ha ment noe annet, hadde jeg ikke hatt noe å gjøre i denne virksomhet. 
En eldre dame bruker å unnskylde seg når jeg titter innom henne og spør om det er noe hun trenger hjelp til. "Jeg vil da ikke være til bry, men jeg skulle så gjerne hatt en arm å holde i.......eller hatt noen å prate med", bruker hun ofte å si; hvorpå jeg forteller henne at det er meg en glede å hjelpe eller ta en prat med henne. "Jeg vil ikke være til bry"........Ingen mennesker burde føle at de er til belastning eller bry for noen. Det bryter ned den indre psyken ganske fort, og følelsen av å være mindreverdig dukker naturlig opp. Å være hverandre til hjelp burde være like naturlig som å ta en tur ut.
Ketil

En åpen og ærlig refleksjon ute i det fri

Det er dager hvor det indre trenger å få luftet seg skikkelig, og i dag var en slik dag. Jeg er enig i at når man har det godt med seg selv, er alenetiden helt super; om det ikke blir for mye av den…….her snakker jeg om meg selv…….for da kan plutselig Ensomheten dukke opp fra intet. Men jeg har selv valgt å leve slik jeg gjør, og må møte det som kommer på best mulig måte.

På vei til stedet, et sted som har appellert til meg når jeg har kjørt forbi, men ikke utforsket, hvor alt skulle slippes løs, fikk jeg et oppløftende og positivt syn ved Ånøyas bredder. Solen strålte, skapte et magisk øyeblikk og måtte ta første stopp. Slik er det når jeg drar alene av sted. Plutselige stopper og impulsive handlinger.

Stopp nummer to ble ved Malmsjøen; et ferskvann på vei over til Skaun. Fortsatt kjente trakter og litt lek ved og i vann måtte gjøres. Helt fantastisk følelse.

Veien videre gikk over skogen og ned til Fannrem, opp E39 til Sika. Et vann og område, som de fleste bare passerer, men som inneholder masse. Her beveget jeg meg rundt. Så på rimkledd natur, strå fanget i isen…..ja, isen var tykk og skøyter kunne blitt med…..og hus i forfall, som minnet meg om hvor fort forfallet kommer når ting (kropp) ikke brukes. Til slutt fant jeg meg en benk ved bredden og slapp løs de tanker som hadde sådd tvil, og som jeg hadde latt bygd seg opp.

Hvem er jeg………..vet jeg egentlig det? Greit at andre ikke vet det, men jeg er nødt til å vite det selv.

Er jeg virkelig den jeg er eller streber jeg etter å være en person jeg ikke er eller kan bli?

Når jeg er i tvil om dette, er det viktig å la tankene flyte; sortere ordene som kommer og kaste bort de som ikke har noe med meg å gjøre. Av og til kan jeg sitte helt alene ute i naturen å snakke høyt med meg selv, for det kan være lettere å forstå ordene når jeg hører dem bli sagt. Det kan være tøft å være helt ærlig med et slikt spørsmål, og av og til kunne det ha vært godt og hatt ei hand å holde når jeg finner svaret………for det gjør jeg alltid; i hvert fall hittil. Grunnen til at jeg til tider vakler, er at jeg går så langt inn i jobben med mennesker at jeg kjenner deres sykdom «bosette» seg i min kropp og sinn. Svaret ble også i dag det jeg håpet ville bli. Jeg er meg selv!

Så kom spørsmål to, som egentlig blander seg godt inn i det første, men det er greit å ta dem hver for seg:

Er jeg på riktig vei………eller er jeg, som mange ganger før, inne på en blindvei?

Søker jeg etter noe som ikke fins………er det bare i mine tanker?

Utrolig vanskelig spørsmål, og som krever total ærlig. Heldigvis hadde jeg en lengre samtale med en kollega, som tenker ganske likt meg angående jobben, på vei ut til Kristiansund på mandag, og nå trakk jeg frem det vi hadde pratet om der. Helt supert, for jeg kom i mål også her. Den vei jeg har valgt er nok den riktige for meg. Må bare holde fast på det og tro på ros og gode ord som kommer.

Når det gjelder spørsmålet om det jeg søker, ble det ikke tid. Det spørsmålet er så stort at det ikke kan tas sammen med andre store spørsmål. Liker ikke utsette det, men det har vært tema mange ganger og kanskje er like greit at det får ligge i ro ei stund til.

På veien tilbake måtte jeg en tur tur inn i isens mystiske og vidunderlige verden. Den er så fantastisk at jeg glemmer meg helt bort og plutselig er dagslyset borte.

Ketil 

Forelskelse

Forelskelse……………….hvilket herlig ord.

Litt – middels - mye pirrende,

spennende, vågal, god følelse;

men også av og til vond.

Fra barneskolens uskyldige forelskelser,

ikke i lærerinnene, for de var ikke akkurat «min type».

Det ble ikke før jeg begynte å jobbe på skole……..

til ungdomstidens mange forelskelser,

fra oppnåelige piker til uoppnåelige skuespillerinner,

og vonde tider når piken falt for en annen;

ikke akkurat selvtillitsskapende, kan jeg huske,

og vi guttegjengen ikke skjønte hvorfor

de styggeste guttene fikk de peneste jentene.

Den gang uten tanke på hva som gjemte seg bak utseende.

Jeg ble og blir fortsatt lett forelsket……….altfor lett;

joda, jeg er forelsket i noen nå også,

men i hvem får du ikke vite………noe må jeg ha for meg selv,

og som den gang…………avstandsforelskelser;

våger/våget ikke gå videre med denne følelsen.

Redselen for avvisning var og er stor.

Etter alle disse år og forelskelser kan jeg leve med det;

og hvem vet…………kanskje lykkes jeg en gang jeg også.

Men en forelskelse/kjærlighet kan jeg avsløre,

for til henne har jeg uttrykt mine følelser mange ganger;

og hun svikter meg aldri………….heller ikke de andre,

for frøken Natur har mange tilbedere.

Likevel lar hun meg få den følelsen at jeg er den eneste

hver gang jeg er sammen med henne.

Ketil

Hva andre forstår

Jeg er intet prakteksemplar som vet svaret på spørsmål eller alltid gjør det rette. I mitt daglige virke tar jeg ofte avgjørelser for andre og "bestemmer" hva andre skal gjøre; dog innenfor rimelighetens grenser, fordi de ikke har evnen til å uttrykke seg selv. Jeg prøver etter beste evne å gjøre det som er til det beste for de jeg gjør slikt til. Deres kroppsspråk forteller meg ofte hva som er riktig og hva som er gal avgjørelse. Uansett om de er talende eller ikke, prøver jeg snakke med dem. Noen ganger forstår de hva jeg sier, andre ganger er det som å snakke til veggen..........men jeg snakker MED dem. 
Noe av det verste jeg hører, er mennesker som sier: "Det er ingen vits å snakke. De hører/forstår jo ikke hva jeg sier!"
Hva vet man egentlig om det? Fordi de er syke eller har diagnoser som gjør at andre må ta avgjørelser/ bestemme for dem? I de senere år har jeg blitt mer og mer oppmerksom på dette. Tenker på hvordan jeg selv mottar råd, gode eller dårlige, om de kommer fra fagfolk eller andre.............ikke særlig mottagelig, kan man vel si. Men i lyse øyeblikk er det utrolig hva jeg tar inn, og etter en viss bearbeiding, utfører.
Undervurder aldri, uansett diagnoser eller hvilken forfatning personen er, en annen persons evne til å oppfatte/forstå!
Ketil

Dumme tanker og teite følelser

Mange har vel en eller annen gang opplevd følelsen av å ha misbrukt av  andres verdifulle tid.

 

Søndag kveld kom denne følelsen veltende innover meg. Visste den lå på lur der inne et sted, og hadde kjent  symptomene ett par dager. Denne følelsen er en av grunnene til at jeg av og til er ganske folkesky utenfor jobb og foretrekker å jobbe mest alene. Etter et endt oppdrag skulle jeg bare varsle at jeg dro hjem, men når man kommer inn på ting jeg tror jeg vet mye om, så kommer ordene på rekke og rad. Det ene ordet tar det andre, liksom. Joda, jeg kan prate som en foss i vårløysning…….når tid og sted er riktig……..for meg. Kanskje det er derfor en del mennesker holder en viss avstand; det blir liksom bare med en eller to kopper kaffe. Sliter vel dem ut; i hvert fall deres ører.

Nåvel, nok om det! Når jeg så kom ut ifra bygningen lød en stemme: «Hvorfor sa du ikke bare det du skulle si? Hvorfor måtte du prate om alt mulig rare ting……..så du ikke at de hadde det travelt? Er det for å gjøre deg interessant………få oppmerksomhet………..er du en slik oppmerksomhetsfrik, eller?»

Disse indre ordene sved og jeg måtte ta en tur ned til sjøen, vann er ganske så beroligende og hjelpsom noen ganger, for å hente meg inn. Men det er lettere sagt enn gjort når prosessen først er i gang. Dumme tanker hadde begynt å rulle og spinne, og de er ikke bare å snu på den berømte fem-øringen. Det vet jeg, for jeg er en skikkelig veteran på dette.

Tankene begynte å sirkle og alt ble galt. Bilder som skulle ut på nettet ble lagt til side………syntes ikke de var noe å vise andre. Positive ord for natta var vanskelig å finne. Men når man er veteran i gamet vet man råd for det meste. Brukte av mine skjulte krefter og fikk til en ganske fin, etter min mening, kveldsmelding. Viktig å avslutte positivt…………..og var jo helt nødt til ikle meg den positive Ketil, for ei nattevakt sto for tur; og der er det så viktig å ha et godt og varmt smil på lager og en god klem sammen med «God natt og sov godt». Kreftene virket og gjennomførte med stil. Resten av natta ble resten av de dumme tankene og teite følelsen bearbeidet og kom på pluss igjen.

Men, men………..hvorfor skriver jeg nå dette………..er jeg en oppmerksomhetsfrik eller?????

Hmmm, er jaggu ikke sikker lenger.

Men uansett ble dumme tanker og teite følelser omgjort, og regner med at jeg blir tilgitt for å brukt av andres verdifulle tid.

Ketil

Hvor får jeg energien og kreftene fra

Gikk hjem fra nattevakt ganske tom for krefter. Kjente en slags motløshet, for om noen få timer skulle jeg møte nye oppgaver og utfordringer; og utfordring kom det til å bli.........det å hente opp noen som er nede i en bølgedal er alltid tungt. Helst, der og da, hadde jeg mest lyst til å dra til skogs, for det er der jeg virkelig finner tilbake til den "lyse" Ketil. Men avtaler er for å overholdes og så utrolig viktige for de som trenger en hjelpende hånd.

Uansett........når man jobber med mennesker med ulike diagnoser og alvorlige sykdommer er det en del av gamet; møte mørke og tunge eller lyse og lette dager med et positivt ytre. Så det var bare å ta på den positive masken og dra av sted.

Første oppgave ble løst på en grei måte og kjente meg ganske lettet.........JAAA, jeg hadde greid det nok en gang!! Så kom belønningen!!!! som virkelig gir meg energi og krefter til å fortsette med det jeg holder på med;  jeg fikk høre hvor verdifull jeg var i denne personens liv og at han satte stor pris på hva vi gjorde. Jeg er ikke særlig flink til å motta slik ros...........vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men kjente hvordan jeg ble fylt av ny energi og krefter.

Så kom neste påfyll. To unge mennesker skulle være med å bake og når jeg blir møtt, av den første jeg hentet, med et vennskapelig og tillitsfull smil som sier mer enn ord..............og den andre.......ja, denne personen gir meg mye energi med å bare være den han er......da kjente jeg hvordan batteriene ble ladet helt opp.

Mange mennesker forteller meg at jeg jobber altfor mye.........og er, for så vidt, enig i det, men som jeg prøver å si: Jeg lever av, jeg lever gjennom og jeg lever i jobben med mennesker. Uten den hadde jeg blitt en blek skygge av meg selv......så det så!!!

Ketil

Debriefing og roller

Etter endt oppdrag/ dag hvor jeg føler ting ikke gikk helt etter planen, er det godt å sette seg ned å tenke over oppgaven/dagen. Hva gjorde jeg feil……….for feil , små eller store, gjør jeg hver eneste dag. Hva kunne jeg gjort annerledes, Var mine valg feil…….det er vanskelig å ta riktig valg når andres ve og vel skal ivaretas.. osv.

Nå sitter jeg her og tenker over siste dag, som var ganske psykisk tung; kommunikasjonen var dårligere enn vanlig og uroen var større enn vanlig hos min venn. Når man jobber alene kan slike dager bli virkelig tunge etterpå. I dag var jeg så heldig å få en samtale med en allsidig og forståelsesfull fagperson før jeg dro hjem; en slags debriefing ble det og vi ble etter hvert sittende å prate løst og fast om hvordan jobben fremover burde legges opp. Hvilke roller vi skulle ha videre….hvem burde gjøre hva osv……

I bilen hjemover begynte jeg å tenke over hva denne fagpersonen EGENTLIG hadde prøvd å formidle meg i den samtalen. Jeg ble både trist og glad når jeg forsto. Jeg har en tendens til å gå helt opp i min omsorgsrolle og blander ofte rollene og glir ofte over i en annens rolle og tar over dennes oppgaver. De fleste er bare glade for det, men slik skal det ikke være. Jeg vet dette meget godt selv; det å blande rollene altså, men slik har jeg alltid vært. Har ofte prøvd…….sagt til meg at neste gang skal jeg gjøre det som er min rolle, men…………..

Det som egentlig ble formidlet i denne samtalen vi hadde var at jeg måtte prøve å holde meg i min rolle og ikke overta de andres oppgaver…..prøve og prøve igjen. Men samtidig lå det et buskap enda lengere bak som fortalte meg at jeg hadde nok overvurdert min rolle i dette fellesskapet. Jeg er tross alt «bare» en støttekontakt, dog med meget stor og allsidig erfaring, men blander meg for mye inn i forskjellige saker.

Sannheten gjorde meg trist til sinns og satte i gang et tankespill om min rolle i samfunnet generelt. Et farlig tankespill, for det får meg til å trekke meg mer tilbake………enda mer enn jeg er i det sosiale, og min skjøre selvtillit fikk seg en alvorlig knekk.

Det som etter hvert gjorde meg glad var at det var endelig en som fortalte med denne sannhet, som jeg egentlig visste om selv. Om jeg klarer å følge opp dette er nok en annen sak.

Ketil 

Drømmer....Fantasier....Illusjoner

Av og til roter jeg sammen betydningen av disse ordene og kommer helt i ubalanse. Må stoppe opp og tenke godt etter..........hva er hva. Fantasier er ting som jeg vet ikke lar seg oppfylle, men som jeg selv lager meg opp i mitt hode.  Som regel er de gode.............ja, jeg sier "som regel", for de kan også være vonde når jeg vet at de ikke lar seg oppfylle..........ikke i det hele tatt. Og for å oppklare en ting; fantasier er ikke bare av seksuell art.

Illusjoner derimot er det andre som skaper. En illusjon kan være vakker, men som jeg vet skjuler noe annet.  Ikke alltid vet jeg det, men noe skurrer i dette "bildet", som kanskje gir meg gåsehud og en guffen følelse. Jeg har lett for å la meg forlede/narre av slike illusjoner, for enkelte mennesker er utrolig flinke til å skape de mest fantastiske illusjoner som ser ut som virkelighet.

Drømmer er noe som kan oppfylles. Drømmer forsvinner. Drømmer blir knust; noen ganger av andre, og noen sier: "Det er din egen feil, som lot de komme inn i ditt liv og skape en drøm." Jada, det kan nok til dels være riktig, men når en drøm skapes sammen med et annet menneske, som du stoler på.......klart du gjør det, for de man ikke stoler på skaper man ikke drømmer sammen med......om ikke en sterk illusjon er skapt av denne personen.......ser du den liksom oppfylles i ditt indre. Man kan ikke ha en miste tvil på denne drømmen, for da er den dømt til å mislykkes i utgangspunktet.

Uansett hvor mange drømmer jeg har........de er faktisk ganske få........må jeg være målbevist og fokusert på hver enkelt. Da har jeg en sjanse til å se de oppfylt etterhvert.

Vanskelig å forstå hva jeg har skrevet? Ja, helt klart, for tankene rundt disse begrepene er vanskelig å få ned i lette og enkle vendinger.

Ketil

Refleksjon over min endring

Når man sitter alene i naturen eller ved en vannkant kommer så mange tanker. Har merket i det siste at jeg har endret meg mye som menneske i det siste halve året. Mye mere oppmerksom på andres ve og vel........prøver ihvertfall å møte andre med positivitet og vennlighet. Mine problemer er ikke noe jeg trenger ikke å bry andre med.

Hva som er de egentlige grunnene til dette spiller for så vidt ingen rolle så lenge endringen er positiv; og det er den, selv om jeg ofte er fylt av dysterhet og mørke.......mine vandringer nede i kjelleren kommer som før, men så lenge jeg vet hvor mitt verktøy for å komme opp igjen er, spiller heller ikke disse noen rolle. Høster som regel noe godt av disse oppholdene.........som også kommer andre til gode. Likeså har jeg begynt med selvstudie med kognitiv terapi.........fikk en positiv opplevelse, selv om jeg ble ganske provosert, på et seminar hvor Ingvard Wilhelmsen holdt et innlegg. Vanskelig, men utrolig nyttig for meg.

Ser på andre med nye øyne. Prøver å se mennesket bak ordene som kommer..........noen ganger blir jeg ganske skuffet, men tenker at uansett er det noe godt med det mennesket jeg møter. Noen kan kanskje kalle meg hårsår noen ganger.............nå er jeg ikke helt sikker på dette ordet......hårsår.....Har det noe med mitt hår.........at jeg har skadet et hårstrå med min egenklipping eller at jeg har nappet bort et fra sin familie  Uansett må jeg innrømme at jeg blir fort såret over andres handlinger og ord, og de blir liggende å gnage ei stund før jeg klarer å kaste de bort. Holder her også tanken på at mennesket egentlig mener godt.

Refleksjon over positive og negative mennesker

 
Å omgi seg bare med positive mennesker, som så mange mener, blir ganske anstrengende og litt kjedelig i lengden, synes nå jeg. Må jo da ha et slags gjenbrukslager å plukke fra. Intet menneske har kun positive dager.....selv ikke ute blant andre.  Har man en negativ person i sin nærhet, er det bare å bytte denne inn på lageret og hente ut en positiv en. Hm, hvilke venner ville ha funnet seg i en slik behandling, mon tro. Kun bra nok på positive dager.......
Og hva med om alle hadde tenkt og gjort akkurat det samme? En slik tankemåte kunne ha satt ganske mange i en ganske så ensom tilværelse. 
Nei, ta hverandre som vi er, i gode og vonde dager. Hva er vel ikke bedre enn å gi litt støtte til den som har det trasig og få litt tilbake når det røyner på? 
Men selvsagt går det også her en grense; alt med måte. Mennesker, både friske og syke, som alltid, uansett hvor og når på døgnet du møter dem, har noe å klage over.....alt er mørkt og trist....ingen ende eller lys i tunnelen....er vanskelig å tilbringe tid sammen med. De suger all energi og styrke ut av deg og ofte bringer deg ned på samme nivå.  Da er det lov å si ifra; prøve å nå inn og varsle hva du mener om dette. Sette grenser. Uansett er det viktig å trekke seg tilbake i tide.......ta en pause, og heller komme tilbake med fornyet styrke.....om du virkelig bryr deg om personen og orker dette kjøret; eller trekke inn ekstern hjelp. Ingen er tjent med at begge blir liggende å kave i mørket.
Dette er skrevet ut i fra erfaring. Jeg har selv befunnet meg i begge leirene. Nå for tiden er jeg heldigvis i den positive leiren, føler jeg selv. 
Ketil
 

Refleksjon om mine ekstravakter

I vår begynte jeg å si ja til ekstra nattevakter på et sykehjem; mye psykiatri og mange demente, og ikke bare eldre. Hvilke tanker jeg hadde om dette husker jeg ikke, kanskje for å være til hjelp for mennesker som trenger omsorg, men i ettertid merker jeg hvordan disse vaktene har virket inn på meg på godt og vondt. Tragiske og triste skjebner, sykdomsbilder kan bli min virkelighet, ensomhet og oppmerksomhetstrang. Tanken på å bli gammel fristet ikke........tanken på alderdommen ble trist, men dette stoppet meg ikke. Jeg fortsatte å ta vakter, for det var så utrolig mye positivt å hente fra disse menneskene.

En av hovedgrunnene jeg jobber alene og mye om natta, er at da har jeg tid til å prate og vise omsorg. Ville nok ha sprengt tidsrammene på arbeidslistene på dagvakter. På mine nattrunder på sykehjemmet finner jeg en del våkne mennesker og de vil så gjerne ha ei hånd å holde eller bare å prate, som en dame siste natt sa: "Du må bare vekke meg om jeg sover når du kommer innom. Jeg er ikke farlig, men har så lyst til å prate."  Prøvde å forklare henne at hun trengte den søvnen hun fikk...."Pøh," sa hun. "Jeg sover da masse på dagen, jeg."  men vi ordnet oss en "date" til neste natt for da skulle jeg på vakt igjen.

Jeg lærer også mye; hvordan prate med noen jeg "ikke når inn til", men likevel må få roet ned, hvordan menneskesinnet kan til de grader endres sånn nesten over natta og hvor sterk kjærligheten til livet kan være, som f.eks hun som fortalte meg at hun var mett av dage og at det var så mye trist i verden idag, men syntes hun hadde det likevel så godt.........."så jeg får vel lenge litt lenger!" sa hun med et glimt i øyet.

Jeg kommer i alle fall til å fortsette med disse ekstravaktene, for de gir så fantastisk mye av lærdom og visdom.

Ketil

Om min nattejobb

Jeg blir ofte spurt: Hvordan orker du å jobbe om natta? Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det????

 

Sitter nå her en sen nattetime og reflekterer over dette spørsmål, og da man jeg tilbake i tid.

Har alltid vært et nattedyr; mange valg, på godt og vondt, har blitt tatt da. For ikke å snakke om alle drømmene som har blitt oppfylt; ifra luftgitarist til proff danser, filosof til globentrotter.  OG……ingen fikk se min mørke side.

Litt lengere bak i tid, jobbet jeg også om nettene. Reiste rundt i helgene, ofte midt i uka også, og agerte spillemann; og jobbet normalt om dagene. 

Om jeg som barn «jobbet»(skrek) om nettene vet jeg ikke, men tror jeg sov godt etter alle de små og nære ting som måtte utforskes.

Det var med glede jeg sa JA når spørsmålet kom: «Har du lyst på en 100% jobb som nattevakt?»  Da ble jo det min hovedjobb……………perfekt. Helt etter min smak. Så var det dette med å være alene da. Jeg, uten å utbrodere dette, «liker»/passer best å jobbe alene…………kommer kanskje en refleksjon om dette senere en gang. Kanskje det beste med å jobbe om nettene er tiden. Det å ha tid til å sette seg ned å prate med en som trenger litt trøst eller ei hånd å holde i. Sånn som ei natt her forleden; en eldre dame ringte på alarmen. Hun beklaget masse for at hun forstyrret, men hadde så store smerter i beina. Hjalp henne over i en stol, for det lindret litt. Satte meg så ned, for det hadde jeg tid til, og fortalte henne at jeg var her for henne. Vi satt og pratet i nesten en time, og når jeg skulle gå, fikk jeg en klem og hun sa: «Å så godt det var å prate. Nå får jeg sikkert sove!» Var nok ikke bare smerter som uroet henne, men også ensomhetsfølelsen. Slike øyeblikk får ikke bare klumpen i halsen og tåren i øyekroken til å komme, men følelsen/mestringen av å gjøre en god jobb.

Og så en annen ting som er så bra med å jobbe om natta. Jeg får jo så god tid på dagtid. Som mange har oppfattet, farter jeg masse rundt; gjør og opplever masse. Det er gjennom mine besøk til venner som trenger hjelp til å komme seg ut. Vi hjelper faktisk hverandre. Jeg får dem ut……gir dem opplevelser de ikke får til på egen hånd……..dermed bedre livskvalitet; og de får meg til å vokse innvendig og………..ikke minst, holde angsten i sjakk ute blant andre mennesker.

Jeg har ofte blitt spurt om jeg ikke vil ha dagvakter, men NEI!  Jeg passer best som nattarbeider i min hovedjobb!

 Ketil

 

Skulle gjerne ønsket jeg ikke visste.....

Skulle av og til ønske............det er egentlig mye jeg ønsker, men dette er om det motsatte.

Skulle ønske at jeg ikke visste alt jeg vet; eller får vite mye om ting jeg ikke vet. Ble ganske forvirrende dette, ikke sant. Å skrive tanker på sparket kan være forvirrende og intetsigende, men noen ganger nødvendig.

Lærte i min oppvekst at jeg måtte sortere og legge bort; prioritere; og mange vil vel si akkurat det samme. Ting kan jeg sortere og legge bort eller kaste; papir likeså. Men når det gjelder helse og livskvalitet klarer jeg ikke sortere eller prioritere; spesielt når det gjelder andres liv, som jeg er en del av.

Av og til skulle jeg ønske døgnet hadde det dobbelte av timer som jeg kunne bruke til å bedre livskvaliteten til både meg og andre, men til og med jeg må akseptere at døgnet består av bare 24 timer og litt søvn må til.

Skulle ønske at jeg ikke visste alt jeg vet, så hadde jeg vel ikke grått så mye over andres skjebne.

Men jeg må også legge til at det er mye glede i det jeg gjør når jeg ser et ansikt lyse opp når jeg kommer inn døra.

Livskvalitet er en av bærebjelkene for at livet er verdt å leve og for en del av mine venner betyr det at sykdomsbildet holder stabilt over lenger tid og livet blir dermed forlenget.

Nei, å sortere og kanskje legge til side dette kan jeg ikke gjøre så lenge det er krefter og pust i meg.

Ketil

Komfortsonen

Å bevege seg utenfor komfortsonen er bare sunt av og til selv om det krever masse krefter. Man utfordrer seg kanskje selv til det ytterste, men premien kan være verdt det;  man får nye opplevelser, ser nye horisonter og møter nye mennesker.

Men...............oppholder man seg for lenge utenfor komfortsonen kan det motsatte skje. Man blir låst i forsøket og fokuseringen på opplevelsene forsvinner og........man ser kanskje ikke lengere enn neste steg og holder ukjente på avstand. Lengselen etter tryggheten blir for stor.

Den som driver denne formen for utfordring vet ofte når nok er nok og når man bør gå tilbake.........og håpe at andre respekterer dette valg.

 

Ketil

 

Et spørsmål som jeg ofte har stilt meg selv i det siste er: «Hva skal jeg bli når jeg blir voksen?»

Mange vil da sikkert svare: «Du er jo noe og holder på med mye!»   Joda, jeg er noe, et menneske, som gjør mye, drar rundt alene, opplever mye og møter mange utfordringer, både personlig og gjennom arbeid, som jeg elsker og som både gir og hjelper meg utrolig mye; akkurat sånn som mange andre. Men….er det egentlig slik jeg vil ha det?

Refleksjonen stopper opp. Slike spørsmål får fort selvmedlidenheten til å dukke opp og det kan jeg ikke tillate meg, for den kan være dødsfarlig for meg. Det vet jeg etter mange års selvstudium. Og ikke minst……….kan fort møte meg selv i døra og ikke kjenne igjen den jeg møter.

Kanskje……….for et intetsigende ord……jeg bare skal akseptere at slik er jeg, og jeg har jo selv valgt, frivillig og ufrivillig, denne vei jeg går. Jeg vet jo også at det vil dukke opp nye valg, som kan få meg til å skifte retning. Og………det er ting som jeg selv ikke rår over, som vil etter hvert spille inn.

Så gi litt f….. og lev livet fullt ut må bli enden på dette tankespinnet.

Bygdas informasjonsstrøm

På folkemunne kan man fort bli en ener.......en vinner på folkemunnets ti på toppliste; dog ikke med det gode man har gjort eller sagt. Nei, heller av det motsatte slag; ting man skulle ha gjort eller sagt, som man selv ikke vet at man har gjort eller sagt.

På folkemunne går ord fortere enn ild i tørt gress. Så fort går det at man ikke rekker å få med seg alle ord, så man setter inn de ord man tror mangler..........eller at man finner ordene for "svake", så man pynter opp  litt for å gjøre det litt mere interessant.

Skulle man mot formodning bryte tradisjoner å fortelle gode ord om noen, avsluttes lenken ganske fort. det er jo lite interessant og kjedelig å høre om slike "kjedelige" ting.

Og man kan jo ikke bryte med ordtaket: Å gjøre 1 fjær til 5 høns!!

Ulike plan

På to ulike plan.

Hvem vil gå ned?

Hvem vil komme opp?

Finnes det halvplan?

Kan møtes på et repos

i trappa.

Bestemme om man

vil opp eller ned.

Så viktig for gode

relasjoner.

Ketil

Mikkel Rev satt og skrev

Mikkel rev, satt og skrev.......neida, jeg satt og skrev, var nettopp ferdig og skulle til å trykke på Enter, da en stemme ropte "STOPP!". Jeg skvatt til og fjernet fingeren fra knappen; kikket meg rundt, men kunne ikke se noen. Ristet på hodet og la fingeren på nytt på Enter. På nytt lød stemmen. Høyere denne gangen: "STOPP! Har du ennå ikke forstått det? Andre har ikke lyst til å lese om gårsdagen; i så fall må du avslutte i nåtiden eller i fremtiden."

Kikket meg rundt ennå en gang, men ingen andre var i rommet. "Hvem er du?" spurte jeg med en litt anstrengt stemme. "Vet du heller ikke det? Jeg er deg! Din indre stemme, som rettleder deg når det trengs."

Hm......ja, nå forsto jeg. Hadde hørt denne stemmen mange, mange ganger før; ikke alltid fulgt den, men i ettertid hadde jeg erfart at den hadde som regel rett.

"Ok," svarte jeg stille. "Jeg vet du har rett, og skal gjøre om teksten. Men kan da ikke skrive om fremtiden, for den er jo ennå ikke skapt.......selv om den finnes der fremme."

"Er ikke noe i veien for å skrive om fremtiden selv om du kanskje ikke deltar der. Mennesker er nødt til å ha drømmer om ting lenger fremme. Høre om positive ting, som kan oppstå og oppfylles. Det vet du........for det har du selv også hatt og fortsatt har. Det er derfor du er her og er den du er."

Jeg nikker for meg selv. Ganske irriterende egentlig at denne indre stemmen alltid skal ha rett. Gleder meg til den dagen jeg kommer den i forkant og har "RETT".

Uansett.........Lytt til din indre stemme, for den vet som regel hva som er best for deg!

Ketil

Et kompliment

Et kompliment.......en oppmerksomhet. Det var det det var ment som, for det er jo så godt å gi og få slikt. Det gir oss styrke og selvtillit; når det blir gitt i sannhet.

Men så har vi alle disse menneskene som med argusøyne følger med andre. de tror en masse om andre uten en tanke på å passe på seg selv.Når de ser eller hører et kompliment eller ser en oppmerksomhet blir gitt, tenker de: "Hei, hva var det? Det måtte da være en flørt. Han/hun flørter.......og med en nesten ukjent. Det går da virkelig ikke an. Hva sier ektefellen om dette!"
Hva er i veien med slike mennesker? Er de misunnelig?
Et kompliment eller en oppmerksomhet, som gis ut i fra glede, er da ganske uskyldig. Og det kan gjøre virkelig godt til den som får det. 

Kreftene

«Mamma, hvor kommer kreftene ifra?»  Spørsmålet ble spurt med den nysgjerrighet man har som barn. Og som alle mødre bør gjøre, kom det et svar. «Du vil nå vite alt du, Ketil, svarte mor. «Det viktigste er mat og god søvn.» Lettfattelige svar tilfredstiller den mest nysgjerrige, og til sengs det bar…….etter kveldsmat naturligvis. Skulle jo få masse krefter til i morgen; du verden hvor sterk jeg skulle bli.

 

Etter noen år på skolen lærte jeg det samme, bare at nå ble spørsmålet ganske nøye utdypet; og jeg fikk til og med skriftlig prøve om temaet. Jeg skjønte hvordan alt foregikk, men stusset litt likevel. For i ungdomsårene var nok ikke søvnen akkurat prioritert og mat………dann og vann.

Etter hvert som årene gikk, ble jobbing og usunn livsstil en del av livet og nedturer og det som verre var dukket opp; men likevel………kreftene var der! Skjønte mindre og mindre!!!!!!!

Likeså i dag undrer jeg meg over dette med krefter. Hvor kommer de egentlig ifra? Hvordan orker jeg å gå på døgnvis med lite søvn og mat? Må tilføye her at det har jeg gjort noen år nå.

Har det noe med HVA jeg jobber med……..å gi omsorg til andre?

Tror det henger riktig godt sammen jeg. Elsker man det man holder på med, gir det massevis av krefter; og disse kreftene er de beste. Det er de som henter deg opp igjen eller henter deg inn når du er ute kjører eller møter veggen; ja, vegger ja. Uansett hvor ugjennomtrengelig en vegg ser ut, finnes det alltid en dør eller en åpning om man bare leter godt nok. Nei, nå holder jeg på å ha ute på viddene. Hm, hvor var jeg?

Og når man siden av bruker naturen på riktig måte; ja, da kan man føle seg supersterk av og til; men må passe på, for hovmod kan føre til et kraftig knall og fall.

Ketil

Alt var så mye bedre før

Det finnes en stor gruppe mennesker, tror de finnes overalt i verden,  som jeg har tilhørt. Kanskje ikke helt sant. Faller ganske ofte tilbake i denne gruppen. Egentlig ganske vanskelig å melde seg ut når man først har deltatt her.

Denne gruppen går frem og tilbake, vimser litt rundt, stopper opp en stund, men de har samme mål som resten som hele befolkningen.........Fremover mot en horisont langt der fremme.

Men det denne gruppen har felles, er klagingen og sytingen. Alltid er det noe å klage over; kan godt finne på noe selv, bare for å ha noe å syte på. Det kan være eldreomsorg, utdanning, bomringer, diverse avgifter, lønninger, politikere.......you just name it. Holder på med et tema en stund, er så enige, men ingen gjør noe med det og til slutt blir tingene godtatt; selv hvor urettferdig de egentlig er.

Man sier hele tiden: «Det var så mye bedre før......»  Men når var før; 10, 20, 30 år siden eller?

Når jeg tenker tilbake, så er dette ganske kjente ord. Foreldregenerasjonen brukte de samme ordene: «Alt var så mye bedre før....» Og for å være ærlig,så tror jeg at generasjonen etter meg kommer til å bruke de samme ord.

Tror det ligger i vår natur å klage og syte, men at noen er flinke til å holde kjeft eller holde det innenfor husets fire vegger.

Ketil

Valget

På denne natt for 5 år siden, natt til 6. desember 2007, hadde jeg også ei våkennatt, men det var ikke jobb den gangen. Nei, en viktig beslutning måttetas, for bunnen i myra var nådd.  Faktisk var det den viktigste jeg noensinne har tatt; og jeg håper det ALDRI oppstår en slik situasjon igjen.

Spørsmålet var enkelt: Å være eller ikke være?  Og med et slikt spørsmål skulle man tro at svaret ga seg selv uten tenkepause. Men så enkelt var det ikke. En stor del av meg ville opprettholde det livet jeg førte selv om det ledet rett til helvete, mens den lille delen ville at jeg skulle starte et nytt liv. Det viste seg at den måtte ha ligget på riktig sted inni i en forvirret hjerne og overlevelsesinstinktet var nok ganske stort likevel.

Om morgenen denne dag var det klart. Jeg var klar til kamp og startet en helt, unnskyld uttrykket, jævlig kamp. Livets kamp!

Aldri har jeg vært så svak som under den kampen og heller ikke så tom som etterpå. Kroppen måtte bygges opp på nytt. Selvtilliten var borte og sosial angst brøt ut for fullt. Men jeg kom meg på beina og fikk et «nytt liv». Nedturer er det massevis av; ganske dype også, men kommer med opp igjen hver gang. Likeså har det nok dukket opp senskader, ganske alvorlig også, av det liv jeg førte, men jeg lever.

Om jeg har angret dette valget? Joda, det har vært øyeblikk jeg har angret, men tanken på hvordan jeg hadde det den gangen får meg på rett kjøl igjen.

Hvorfor jeg skriver dette? Jeg vil vise at det aldri forsent å snu livet uansett hvor langt nede man er......men da må man ønske det, for uten det er det nesten forgjeves; hvertfall for andre som vil hjelpe. Å hjelpe noen som ikke vil bli hjulpet, er nestet nyttesløst. Du kjører deg rett i grøfta.

Sider og saker

Det var engang, ikke så lenge siden forresten,  jeg trodde en bakside bare var en ny forside av en forside; en historie endte på første side og en ny historie begynte på neste side.

 Det vil si at en sak sluttet på en forside og en ny sak begynte på baksiden, som jeg trodde var en ny forside.

Ikke rart jeg ble forvirret!

Men nå forstår jeg at alle forsider har en bakside, som ikke alle liker å se; og saker ikke slutter på en forside, men forsetter på baksiden.........og kanskje på neste forside og neste bakside, som ikke alle gidder å lese.

Ikke rart jeg tok feil i mange saker!

Ketil

Hvem tror du du er?

Hvem tror du du er? Hvordan våger du å snakke om ting vi ikke liker å snakke om....Disse tingene snakker vi kun om innenfor husets fire vegger og knapt nok det; hverfall ikke med mennesker vi ikke kjenner så godt.

Hvilke temaer? Døden, følelser og andre negative ting. Disse tingene som tilhører livets bakside. Bakside? Hva er egentlig bak og frem på livet? Begge sider er likestillt, spør du meg; de har bare forskjellige farger.

Joda, jeg våger både snakke og skrive om disse ting. Kanskje for å komme ut av negative tankemønstre. Har man først kommet inn i slike, er det utrolig vanskelig å bryte mønstret. Da er det godt å snakke eller skrive om det.......og har man først skrevet det, kan det likegodt bli delt med andre.

Familie og vennskap

Etterhvert som jeg blir eldre, joda, må nok bare innrømme det jeg også, blir jeg mer og mer bevisst på viktigheten med familie og vennskap. Det er jo ingen selvfølge at de er der. Noen bare forsvinner, andre av naturlige årsaker. 

Familien er det viktigste holdepunktet og ankerfestet jeg har i livet, men det er vanskelig å få fortalt det.....ordene kommer liksom ikke ordentlig ut. Tror nok de skjønner det likevel, for de kjenner meg så altfor godt.

Når det gjelder vennskap er det det vanskeligste. Å slippe noen innenfor de sperrer som har lagt seg solid rundt meg. Fortiden spiller en stor rolle her...........det å sperre mennesker ute. Samt en slags frykt for å svike dem eller bli sveket. Kanskje frasen "en ensom ulv" passer inn her.

Uansett prøver jeg så godt jeg kan, men enkelt...........nei!!!

 

Gamle vennskap og sosiale medier

Jeg ble så glad når de sosiale mediene dukket opp og gamle venner og bekjente ble funnet. Til å begynne med er alt så gjevt, men så............

I min naive og barnslige verden trodde jeg at man kanskje kunne fortsette slik som før; opprette  på nytt vennskapet. Utveksle minner og andre gamle begivenheter, men det er ikke så lett. En ting er at man har vokst fra hverandre, men også at kontakten ikke er så interessant lenger. Man merker det fort, for man sier så fint: "Nå må vi møtes igjen!" uten at noe skjer. Ikke alltid de en gang vil ha telefonnummeret ditt; og det svir nok litt, det skal jeg ærlig innrømme, når jeg endelig har innset dette, men det gir en del  svar også; hverfall for min del.

Og det gjør også litt godt, for nå vet man kan satse på nye vennskap. Fortid er nok fortid, som det så fint heter. Ikke helt enig i den jeg da, men det skal jeg ikke utdype her. 

Respekt og verdighet

Etter å ha jobbet med mennesker i hele min yrkeskarriere; og den begynner å bli lang, stusser jeg litt på begreper som verdighet og respekt. Jeg lærte tidlig at alle har krav på et verdig liv, selv om noen velger den selv bort; og alle skal bli møtt med respekt. Jeg begynner å forstå, har litt vanskelig å ta ting fort, at begrepene ikke har samme mening lenger. Har vi blitt for ego eller? Hva er respekt? Og hva mener vi egentlig med "et verdig liv"?

Hus på hjul

De kjører rundt på Norges veier....finner de minste avkroker landet inneholder. Kjempefint med hus på hjul, det virker som om de større og større for hvert år; kanskje det står i stil med husbygging eller vise nabo’n at jeg er større enn deg. MEN.......en ting, som mange ikke tenker på, er at våre veier følger ikke utbygging på samme måte som boforholdene. Når man har kjørt bak disse enorme husene på hjul, skjønner man godt at farlige situasjoner kan oppstå. På ferie skal man jo se det som ses kan; kunsten er å ta hensyn til de bak og vise smidighet......slik er det jo med andre ting i livet også..

Stole på andre

Å stole på mennesker er noe man vanligvis bør gjøre, men ikke alltid like lett. Stol på det de sier til det motsatt er bevist, har jeg blitt fortalt mange ganger Jada, det har jeg prøvd og de fleste gangen har det stemt.
Men så er det noen mennesker da som ødelegger det hele.
Mistanker, som har bygd seg opp, viser seg å stemme. Ikke bare en gang, men opptil flere.
Lovnader blir sagt, men brutt gang på gang; eller bare forsvunnet ut i det blå. Prøvd å hjelpe......vært snill, men det har blitt misbrukt.
Da kommer tvilen på om det går over hodet an å stole fullt og helt på andre. Prøver så godt jeg kan, men tvilen ligger hele tiden og lurer i bakhodet; Når skjærer det seg neste gang?
Jeg vet det er teit å tenke slik, men klarer ikke å stoppe disse tankene.

Penger

Dette med penger er så rart. De ble oppfunnet som betalingsmiddel. Du tok en ting og betalte med penger. Nåvel, til og begynne med var det nok bare bytting av varer.

Men når klingende mynter og knitrende sedler kom i omløp ble det om å gjøre og ha mest av dem. Noen sparte dem under puter og madrasser, lagde seg hemmelige plasser for å oppevare dem.
Idag bruke vel vi fleste banker til å samle dem i. Men det er om å ha mest av dem.
Og når vi har masse av dem er vi rike. Haha, rike i penger ja, men rik i sinn? Det er det ikke pengene som bestemmer.
Så ble det oppdaget, tidlig, at de som hadde mest, hadde også makt......mye makt. De kunne til og med bestemme over regjeringer og land. Ikke kunne, men kan. 
Ser bare her til lands. Staten og regjering styrer dette landet heter det så fint; men er det helt riktig?  Gang etter gang kommer det frem at "rikinger" har hatt en finger med i spillet i forskjellige saker.
Penger blir brukt som pressmiddel, til bestikkelser og til å demonstrere makt!!!
Klart jeg også vil ha penger, men ikke for enhver pris......

Hvordan skal det bli?

Vennskap er så enkelt for tiden.

SMS, MMS, sosiale medier gjør jobben.

Oppdaterer oss jevnlig.

Og så slipper man jo å møte dem......

Huff, for en tid vi lever i.

Hvordan skal det bli?

Familieselskaper, bryllup og begravelser på nett?

For noen fremtidsutsikter.........

Psykopat

Alle mennesker er medmennesker! Hm, er det virkelig sånn? Kan man kalle alle for medmennesker?
Når all empati og medmenneskelighet er borte, bare seg selv er best krever det utrolig mye av meg å kalle disse menneskene, psykopatene, for medmennesker.
De lokker med list til seg andre; med "kjærlighet" og sex og herlige drømmer. Man merker ingenting før man sitter i klistret. Dette var en erfaring jeg skulle gjerne vært foruten.
En kvinne som jeg trodde skulle bli min livet ut, ble nesten min skjebne. Merket vel etterhvert at noe var feil, men fortrengte det. Gikk gjennom dagene med angst for hva som møtte meg når jeg kom "hjem". Etter dagene med fantastisk kjærlighet, var det bare unnskyldninger og "sykdom" som var tema. Beskyldninger at venner var tåpelige vesener som ville oss vondt......time etter time. Det ble en belastning å være sammen. Mistankene om utroskap dukket opp, noe som jeg tror jeg hadde rett i, men orket ikke å etterforske.
Til slutt brøt jeg ut. Fy søren for et rabalder. Jeg ble plutselig den onde. Forbannelser, beskyldninger og ødeleggende ord til andre føk rundt.
Dette var en virkelig ond tid jeg ikke unner andre, men det er så mange av disse psykopatene rundt om; og de er helt umulig å gjennomskue før man sitter fast i edderkoppens nett.
At alle mennesker er medmennesker.......NEI, det er de ikke! 

Himmel og helvete

Himmel og helvete finnes selv uten religion.

Himmel ser jeg hver dag......uten religion.

Helvete leser jeg om hver dag.......uten religion.

Det er ganger hvor man selv befinner seg i.....

himmel eller helvete....hvor er da religionen?

I hvert menneske finnes et indre himmel og helvete.

og man kan ikke alltid bestemme selv hvor man er.

Å være på en av på plassene over lengere tid,

er ikke mulig.......uten at noe skjer; heller ikke naturlig.

Man må være fornøyd hvis man befinner seg i midten.

Ketil  

Tilfeldigheter?

"Vi trenger tid til å drømme,tid til å minnes og tid til å strekke oss etter det uendelige.Tid til å være."

Når man sitter i sene nattetimer og tenker over hvor mange tilfeldigheter som bare dukker opp i livet, blir man ganske matt. De kommer inn og tar til dels over styringen av livet; de har hvertfall blitt en kjempeviktig part av det.

For meg har FB blitt en sosialisering utad. Mennesker har tilfeldigvis dukket opp på vennelista og bragt glede, men også sorger, inn i livet; mest glede da J

Enkelte mennesker dukker opp og med ord, musikk eller kommentarer som får deg til å føle deg levende. Du “senser” en slags samhørighet med dem og får bare lyst til å bli bedre kjent med dem.Er det bare tilfeldigheter eller? Noen føler du har kommet langt på denne veien uten at du en gang har møtt dem. Vet at jeg kommer til å få møte noen av dem med positiv utgang for oss alle.Vet også man må være forsiktig med utlevering av seg selv, men det er vanskelig når vennskap forgår på nettet.

Ikke er de alltid den du tror de er, men sånn er det vel bare. Kanskje er naivitet et stikkord? Eller du har tro på at alle mennesker kommer inn i ditt liv med rent mel i posen. Slik har det vel aldri vært eller kommer til å bli. Det fins vel råtne egg i alle samfunnslagForvirret

Ikke sikkert de selv er klar over hvor sårende og negativt belastende ord kan virke. Jeg føler jeg er ærlig med ting jeg legger ut og mener at mennesker må respektere andres tekster og musikk. Noen ganger har jeg bare hatt lyst til å avslutte FB, men den har blitt nesten som en mani; vanskelig!!!!! Må vel bare ta en slags opprydning av vennelister, for noe er virkelig galt når mennesker du har blokkert likevel får kikke på veggen og bruker med bevisst mot deg.Tilfeldigheter?

Det jeg virkelig setter pris på er når mennesker sender meg personlige meldinger eller sender meg ord på veggen som jeg vet de står for.

Vet at jeg ikke er den eneste her inne som har disse tankene, men i natt tok jeg bestemmelsen å skrive det.

Mine ønsker for fremtiden er at de som ikke respekterer meg som den jeg er, sletter seg selv fra min liste.

Ketil

Tålmodighet

"Nå er det snart slutt på tålmodigheten min!!"
Kjente ord? Ikke det. Tenk etter!
Tror nok mange barn har hørt disse ord. Jeg har hvertfall brukt dem.
Men tenker vi noen ganger over hvor tålmodig barna må være med oss voskne?
Når vi trekker dem med på voksenting, som de absolutt ikke vil; fra butikk til butikk eller når vi skal bare se ferdig det TV-programmet.
Skal bare........Vent, jeg skal bare.........
Forstår barna egentlig ordet tålmodighet?
Hvis vi ikke har forklart enkelt hva det betyr........hvordan skal de da vite hva tålmodighet er og hvor grensa går....

Facebook

Noen har mange venner her inne på facebook. Men hvor mange er der for deg hvis det skjer noe? Vil du være der for meg hvis jeg har bruk for deg, så trykk "liker". Kopier denne og se hvem som er der for deg når du har mest bruk for det! og vær seriøse folkens:-))
Dette er ofte å finne på profilene til mange her inne, og folk trykker liker og deler. Ikke alle kjenner den man trykker liker til, men det føles riktig. Kjempeflott!!
Men hvor mange kommer egentlig til å stille opp når det virkelig gjelder. Noen vil vel komme med gode kommentarer, me likevel.........

Ressurser

Funksjonshemmede, rusbelastede, syke og eldre mennesker blir ofte betegnet med tall.....kroner og øre. Jeg ble plutselig et kronebeløp da jeg opptok en sykehusseng; fikk faktisk dårlig samvittighet, selv om det var en nødvendighet.

Fremstillingen blir litt feil synes jeg, for det virker som om det er tallene som bestemmer og ikke den menneskelige faktoren. Hver gang det snakkes om disse gruppene, kommer tall frem. Jeg forstår at det koster, men er det nødvendig å regne så høyt da?

Man må ikke glemme at (nesten) enhvert menneske er en ressurs som vårt samfunn har bruk for og kan gi store gevinster i form av glede eller erfaringer!

Jula

Jeg er så flink!!!!!

Pusset opp badet og fornyet kjøkkenet.

Vasket og skurt alle tak, vegger og gulv.

Pyntet huset både utvendig og innvendig

......og de nærmeste trær.

Bakt 7 sorter og mere til.

Fylt opp frysere og kjøeskap til randen

og drikkevarer for enhver anledning.

Kjøpt gaver fra øverste hylle; kreditkortet ble varmt,

men det er greit å få utsatt betalinga......

Plutselig slår tanken ned......hva er det jeg holder på med?

Det er da ikke slikt jula handler om!!

Hvilke utgiftstradisjoner lærer jeg barna............

de som får nok å slite med når de skal stifte et eget hjem.

Kan man ikke bare nyte fridagene i ro og fred, kos og hygge

 sammen med de man har kjær.

Ketil

Tiden

Helt fra min tidlige barndom; hvertfall siden det jeg kan huske, har tiden vært en del av min oppvekst og voksne liv.
Komme hjem til riktig tid, hvis ikke...........
Kom ikke for sent til skolen...............
Kom ikke forsent til avtaler. Det var hverfall viktig.
Så fordømt opphengt i klokker og, ikke minst dette tidsperspektivet kalt ALDER.
Har selv gått uten klokka på hånden i snart 25 år. Jovisst, det har av og til "skjært" seg litt med tidsperspektivet, men har kommet i mål.
Likeså sluttet jeg dette styret med bursdager for lenge siden. Hvorfor i all verden skal man feire at man nærmer seg slutten av et liv? Kanskje ikke helt denne grunnen da.........det var vel heller det styret med feiringen og det livet jeg førte. Redd for at andre oppdaget min livsførsel.
Men så til poenget her:
Et program på Discovery tok opp dette temaet om TID.
Nå har det kommet en påstand om at tiden ikke eksisterer. Ute i rommet finnes det ikke tid og nå kom det også hit.
Neivel, men hva har vi da?
Man hevder at alt er en illusjon. Hm, ingen alder, men bare en illusjon!!!!!
Det må da bety at når illusjonen er ferdig, eksisterer vi ikke lengere.
Har jo sett magikere på TV'en som har brukt illusjoner i showet sitt. Når showet er ferdig, er også illusjonene det og alt er i vanlig gjenge.
Ja, men det vil jo si at jeg er bare en illusjon........at jeg egentlig ikke eksisterer.........rart!

Klaging og syting

I disse førjulstider sitter jeg og ler i nattetimene. Egentlig er det ganske tragisk, men kan ikke la være.
Vi nordmenn er fryktelig flinke til å klage og syte; klager og syter om hvor dyrt alt er her i Norge. Avgifter og skatter tar knekken på oss. Javisst, vi har høye avgifter.......vi har høyt skattenivå, men da er det en ting jeg ikke forstår; flere egentlig.
Hvorfor kommer det i media da at aldri har vi kjøpt mere tjenester innen personlig velvære enn nå?
Hvorfor kommer julehandelen til å overstige fjorårets?
Jeg bare spør, for jeg får det ikke til å stemme med den klagingen vi ellers i året gjør.
Ligger det i det norske blodet........det å klage og syte?
Det tragiske med dette er at mens flere og flere havner under fattiggrensen, mesker de fleste av oss i personlig velvære og julegavehandel. Det kan da ikke være nødvendig å kjøpe det dyreste og flotteste, noe jeg ikke er det beste.
Og så dette med kroppen da. Ser vi virkelig så tragiske ut at vi må ha eksperthjelp for å rette på det. Hva er feil med en tur ut i naturen, spise med måte.......eller bare godta seg selv som man er.......
Tror nok mye av det fysiske forholdet er selvforskyldt. 

Kaffe

Kaffe – et brygg som gir en god følelse, velbehag, i kropp og sjel. Uten den hadde starten på dagen blitt dårlig......liksom trist. Utover dagen blir det nok mange kopper; ikke alle smaker like godt, men det er vel vanen som slår til.

Kveldens siste kopp har blitt forskøvet litt tidsmessig, men det er for søvnens skyld. Må nok ærlig og litt motvillig innrømme at kaffe innvirker på søvn; og kanskje litt med alder. Hvem vet?

Ser på koppens innhold....full kopp. Drikker nytelsesfullt opp, prøver en gang til......full kopp. Snodig, full kopp hver gang. Slik har det ikke alltid vært. Det var en tid i forrige århundrede at koppene skulle være halve, hverfall i helgene, og kaffefargen skulle være mystisk lik te, men det var vel for at resten av koppen skulle fylles opp med ett eller annet lugubert stoff. Rart man overlevde dette forferdelige stoffet, for det var jo reneste revegiften noen ganger. Og da ble det mange kopper utover nattens timer, og søvn.....ja, det var et ukjent begrep. Hvem hadde tid til å søve når verdensproblemene skulle løses på de mest finurlige måter. Løsaktig oppførsel vokste nok også etter antallet kopper.

Nåvel, det var i gamle dager. Nei, nå skal koppen være fylt med kaffe og dufte skjønn kaffelukt. Jeg liker fulle kopper, men når jeg kommer inn på en bensinstasjon med min kopp og får bare halv kopp på maskinen, kommer tankene inn på gamle dager og jeg smiler litt for meg selv.......før en lett irritasjon kommer. Jeg vil ha full kopp! Er det for mye forlangt? Så jeg trykker en gang til, selv om den renner litt over, for jeg vil ha koppen full.

Et liv - hva er egentlig det?

Refleksjoner under en måne!

Et liv...........hva er egentlig det i universet?

Et lite glimt av tid; mindre enn et nanosekund. Selv ikke den raskeste datamaskin rekker å registrer denne tiden.

Denne tiden sakker ikke, venter ikke på meg...................tiden er konstant; og skulle den stoppe.......ja, da er alt over. Tiden må gå fremover for at det skal være utvikling. Såpass har jeg skjønt.

Jeg lurer på om det hadde vært annerledes hvis jeg hadde levd der ute; joda, jeg vet det ikke går an, men hvis.... Hadde jeg levd i mange hundre jordår da? Hadde jeg sett likedan ut? Ville jeg ha fått mere søvn?  Ufattelig lang tankerekke kommer, med mange hvis’er og en haug med om’er!!!

 

Mobil

Brede eller smale, tykke eller tynne. Alle mulig farger. Tusenvis; nei, millionvis finnes av disse dingsene. Alle har, unge som gamle; ikke bare en, men helst to......og kanskje flere.

Snart blir de vel utdelt ved fødselen eller kanskje kommer barnet ut snakkende i en slik dings; i stedet for ski, som vi ble født med på bena før........vet ikke om det stemmer, for jeg kom ut med hverken ski eller sko på bena......bare splitter pine (gal?) naken! Hvis disse dingsene kommer ut med barnet kommer vel en stemme som sier: “Vennligst trykk pinkode!” Ikke på barnet, eller.......

Det prates i og trykkes på dem overalt – absolutt overalt. Intet sted er hellig, eller hvem bryr som om det er forbudt? Kanskje dette er den nye kosebamsen?

“Kom hjem, middagen er ferdig!” eller “Hvor er du?” eller “Har du det bra?”(rekker vel ikke å kjenne etter, for det var bare 5 minutter siden sist man prata)

Og hvordan kan middagen være ferdig, for å taste eller prate opptar nok ens fulle oppmerksomhet.

Også alle de ulykker som skjer da!!! Denne dingsen er jo mere i fokus enn noe annet. Full oppmerksomhet mens man varmt kjærtegner den. Lurer på om noen får orgasme av det.

Når det er sagt; lurer jeg også på om de snakker med hverandre eller bare med mobilen?

Mørket

Mørket!

Det er så mange som fordømmer mørket; selv jeg noen ganger. Man forbinder det med noe dystert. Mørkets demoner og uhyrer kommer frem og herjer vilt og uhemmet i våre sinn.

Men er det egentlig så dystert da. Hadde det ikke vært for mørket, så hadde vi heller ikke beskuet stjernehimmelens skjønnhet, månens mystiske lys og ikke å forglemme.........all den erotikk og romatikk som har oppstått i de mørke nattetimer. Skal vedde på at hadde det ikke vært for mørket, så hadde det sikkert bare eksistert bare det halve av jordens befolkning; det hadde sikkert gjort godt for jordas ressurser, men slått dårlig ut for vordende foreldre.

Og hadde det ikke vært for mørket, så hadde vi heller ikke fått oppleve morgenens stille kaffekos eller soloppgangens vakre syn. Hm.....kanskje vi heller ikke hadde fått opplevd noe?

Dessuten....og levd i konstant lys hadde skapt masse søvnløshet og med lite søvn......ja, vi vet da vel alle hva som skjer med oss da? Irritasjon og bitende bemerkninger.

Og hva skulle jeg ha gjort da.....jeg som jobber som nattevakt?

Nei, natten må vi ha på godt og vondt!!!

Under stjernehimmelen

Når man sitter i en stille stund under en klar stjernehimmel, kommer tankene om: Hvorfor er jeg egentlig her? Hva er min rolle i denne verden?
Har jeg kanskje fullført min rolle ved å være med å skape et mesterverk; et nytt menneske......min kjære datter?
Ikke fikk man selv velge om man ville delta i denne verden og ikke vet man avslutningen....hverfall ikke den naturlige, når den kommer eller hvordan. I disse tankerekkene oppstår en slags tomhetsfølelse. Da er det viktig å bruke den og ikke la seg skremme av den. Bruk den til å riste litt i seg selv og komme igang med det som man har startet.
Endepunktet på veien vet man, for det er det eneste sikre i denne verden.
Men målsetningen frem dit må være å ha ddet best mulig og gi andre en sjanse til å oppleve det samme.

Veiene

Tenkte på hvor mye menneskekroppen og sinnet egentlig tåler.......helt utrolig!!
Gikk tilbake i tid. Jada, jeg vet at fortiden er passert og når lærdommen er lagret, stenger man døra. Det klarer ikke jeg, for jeg klarte ikke å få med meg all den erfaring og lærdom derfra i første forsøk. Så jeg låser ikke dørene bakover, for av og til må jeg tilbake for å hente litt mere.
All denne lærdommen er det ingen skole i hele verden som kan gi meg.
Alle de valg jeg har tatt gjennom tidene; alle de veier som har blitt krysset og veivalg som har blitt tatt, virker idag uvirkelig. Så veier  som badet i regnbuens farger og visste at i enden sto den berømte gullgryta og ventet, men tok andre stier og veier i stedet. Oftest alene, or det var ingen som våget å bli med. Stier og veier med mange og lange tunneler, bratte bakker og dype daler, men kom i mål hver dag. Oftest med flere sår og arr på kropp og sjel.
Dette igjen har gjort meg til den jeg er idag og jeg er selv stolt over denne personen.