 |
|
|
 |
|
Beskrivelse
Den er ikke stor, men er ganske fargerik. Spesielt vakker er heller ikke, men blir du kjent med den, så får du oppleve det vakre den bærer inni seg. Det er vanskelig å forstå dens kvitring, for den kvitrer på et språk som bare noen utvalgte forstår.
Den lille fuglen flyr rundt i landet, spesielt om natta, og oppsøker forskjellige hjem og personer. Ikke av nysgjerrighet, men for å se hvordan det står til. Legger ofte igjen en liten hilsen. Denne hilsningen er bare gode ord. Riktignok kan nok hilsningene være litt flørtete og tullete, men det er med beste mening den er slik. Tror egentlig ikke denne lille fuglen kan si noe stygt.
Du vil som oftest ikke legge merke til den, men gjør du det; så inviter den gjerne inn. Den er ikke farlig og ikke biter den, tror jeg. Det liker den.
Men for all del ikke prøv å fange den eller skremme den, for da er det ikke sikkert den kommer tilbake.
Blir den skremt og flakser for mye med vingene, mister den fjær og det har den ikke råd til. Den har mistet så mange fra før og mister den flere er det ikke sikkert den klarer å fly mere.
Enkelte plasser besøker den oftere enn andre, for der utstråles mye varme. Da får den de krefter det trengs for å være med i samfunnet.
Enkelte dager sier den mye rart. Ikke alt er gjennomtenkt, men slik er det vel i livet.
Jeg har ikke splittet personlighet,,,,,tror jeg,haha.
Kanskje jeg egentlig skulle ønske jeg var denne lille fuglen som flyr overalt og besøker mennesker.
Omtenksomme barn
Den lille fuglen fløy fra hus til hus. Måtte bare finne et sted og få varme opp sin frosne kropp. Vingene var tunge av is.
Satte seg på en vinduskarm og tittet inn. Mennesker som koste seg; lo og hadde det godt og varmt.
Kakket forsiktig på ruta med nebbet; ingen kikket opp, ingen hørte.
Fløy videre og prøvde neste hus. Samme resultat. Og så neste og neste. Ingen brydde seg om denne lille fuglen.
Kanskje det var fordi den så så pjuskete ut. Den hadde ikke lengere de skjønne fargene, for de virket så blasse i kveldens kulde.
Men så, utenfor et vindu, et lite barn kikket opp. Smilte og sa noe til sine foreldre. De ristet på hodet og virket så strenge.
Barnet kikket ut på den lille fuglen og løp bort til døra.
Åpnet den forsiktig og lokket fuglen til seg. Strøk den forsiktig over hodet og lot den sitte i sin hånd. Tok den med til sitt rom og ga den både mat og varme.
Barn er så snille og omtenksomme. De viser den menneskelig omsorg som en del voksne har mistet på sin vei gjennom livet!
Spørsmål som svar
Du har i mange dager kjent en uro vokse.
Enda du vet at den skaper usikkerhet
og usikkerhet strammer inn forsvarsverkene,
klarer du ikke å stoppe den.
Du føler nok en gang at ting går for fort,
og mye glede har kommet inn i livet ditt
uten at du helt har kontroll.
Du føler deg teit og sier dumme ting
og du tenker: "Er jeg naiv; tror jeg virkelig at andre kan ville forstå meg; har jeg sluppet mennesker for fort og tett innpå meg?"
Da kommer den lille fuglen flyvende og kvitrer inn i ditt øre: " Hallo kjære venn, når skal du slippe noen inn og hva må man vise for å komme deg nær da? Kanskje de andre går med de samme dumme tankene? Du ble vel mye klokere nå når jeg ga deg svaret med nye spørsmål?"
Den kvitret glad og lykkelig og fløy videre på sin ferd.
Stygge sår
En liten tur var på sin plass etter en lang tids "ferie". Ferie var vel ikke det riktige ordet....heller latskap og mye annet å gjøre.
Spredde vingene ut og lot meg sveve på de lune vårvindene.
Det var så deilig å høre bare vindsuset og ikke alle de forferdelige menneskelige ulydene. Lot øynene gli over den vakre naturen under meg. Tårene kom, ikke av tristhet, men av glede over dette vakre landskap som jeg er en del av.
Plutselig bråstoppet jeg.........som en kolibri ble jeg stående helt stille i luften. Så.....stupte jeg som en skadeskutt fugl nedover. Nei, jeg var ikke skutt, men det føltes slik ut.
Hva i all verden hadde skjedd. Hvem hadde trukket pluggen ut?
Store sår preget landskapet. Stygge sår. Hvor var de vakre vannene som hadde ligget her? Hadde noe stjålet dem?
Skulle ønske at menneskene hadde sett dette i fra min synsvinkel, og sett hvor stygt dette var. Kanskje de hadde tenkt seg om før de hadde tappet ut vannet???
Frykt
Nærmet meg Trondheim by på en av mine turer. En stygg og utrygg følelse slår innover meg. En følelse av frykt kommer.
Dette er en by med masse utrygghet og frykt.
Hører stemmer og de forteller meg hvorfor. Mange voldtekter har funnet sted og verste har skjedd!!
Plutselig kjenner jeg hvordan lufta blir fylt med sorg. Et hus er innhyllet av sorg. Dyp sorg.
Et barn har gitt opp sitt liv her på jorden. En av av jentene, som hadde blitt utsatt av denne syke ondskap som voldtekt er, ville ikke mer. Livet ble for tungt å bære.
Hvordan kan noen mennesker være så grusomme, syke og onde mot andre? Har de ingen følelser for hva de utsetter andre for? Syke mennesker, onde mennesker!!!!
Jeg lander på taket for å få følelsene under kontroll. Tårene fyller mine øyne, så jeg ikke ser hvor jeg flyr.
Hva var det som hadde sviktet i miljøet rundt denne jenta?
Kunne hun ha blitt reddet hvis bare.......
Dette er vel spørsmål som ingen vil få noen svar på.
Jeg flyr videre med tunge vinger og hengende hode. Må hjem for å bearbeide denne fryktens og sorgens tunge følelse.
Pausen
Den lille fuglen er for tiden forstummet; forstummet av den ondskapen den har sett i det siste.
Men den kommer snart tilbake.
Omsorgen og Samholdet
Etter en tid på vingene over det skjønne landet, har jeg sett dyp sorg....bunnløs sorg. Mennesker som har gått rundt og ikke skjønt hvorfor. Det skjønner heller ikke jeg, men jeg er da bare en liten fugl.
Men det store i denne ufattelige tragedie er det samhold og omsorg menneskene har vist. De har tatt vare på hverandre, trøstet og gitt hverandre kjærlighet.
Da jeg fløy over en menneskemasse hørte jeg noen si at slik omsorg og samhold har det ikke vært siden krigens dager.
Det kunne jeg minnes min oldefarfugl snakke om. Hvordan menneskene tok var på hverandre under krigen. Men, som han sa, etterhvert som de fikk det bedre, glemte de akkurat det. De fikk nok med seg selv. Krigens herjinger ble andri glemt, men omsorgen og samholden ble vesentlig svekket.
Jeg flyr ned og setter meg på en gren ved et lite vann. Tenker over de ord som min oldefarfugl sa. Jeg håper inderlig at ikke det samme skjer denne gang; at etter år når menneskene har pleid sin sorg og landet har kommet seg, begynner å stoppe denne fine omsorgen og samholdet de har skapt på nytt nå!
En manns gråt
Opp fra en skog hørte jeg en rar lyd. Akkurat som om noen gråt, men......det lignet liksom ikke på den gråten som man vanligvis hører.
Jeg fløy ned mellom tretoppene og søkte etter denne mystiske lyden. Dess nærmere jeg kom, jo sikrere ble jeg. Jovisst, dette måtte være gråt. Veldig sår gråt
Plutselig fikk jeg se en mann sitte inntil et tre med beina trukket opp mot brystkassen. Hele mannen ristet og sår gråt og tunge hikst hørtes.
Jeg fløy ned og satte meg ved siden av ham. Satt lenge....for å se om han la merke til meg, men ingen reaksjon på det. Bare denne ufattelige og utrøstelige gråten hørtes. Det var så merkelig og vondt å høre en mann gråte slik.
Jeg spurte forsiktig.....hva var iveien? Er det noe jeg kan gjøre?
Han så opp, stirret lenge på meg med tomme øyne....før han begynte å fortelle; først med usammenhengende setninger. Vanskelig å tolke, men så kremtet han og setningene fikk betydning.
Han hadde vært sanitetsmann i et land som var i krig. Jobben besto i å "plukke" opp sårede og døde etter skyting og bomber. Det var så mye dritt. Kroppsdeler måtte finnes og sendes med. Ingenting skulle ligge igjen. Verst var det etter bombing. Nesten ingen hele kropper å hente ut. Det gikk så bra, fortalte han videre, for de fikk hele tiden snakke ut om hva de opplevde.
Så kom tiden hvor han skulle hjem etter fullendt kotraktstid. Den første tiden hjemme fikk han oppfølging. Tett oppfølging fra psykologer, men etterhvert ble disse besøkene mer og mer sjelden. Fikk piller for å roe ned, piller for å få sove.
Bare dritt. De hjalp ikke!! Så kroppsdeler, lemlestede barn og voksne i søvne. Voldsomme mareritt. Pøste så på med alkohol sammen med pillene for å slippe unna synene. Det hjalp........ei stund, før de kom tilbake.
Kona klarte ikke mere og tok med seg barna og dro. Ingen hjelp fra familie; ikke visste de heller hvor ille alt var.
Legen prøvde å hjelpe, men det var bare med medisiner. Ny psykolog.......som ikke hadde opplevd slike avskyelige ting. Det virket ikke som om han ikke trodde på han fikk fortalt.
Til slutt låste alt seg og et mørke uten noen lyspunkt senket seg. Stengte seg inne....fortsatt å pøse på med piller og børst, men synene ble bare verre og verre.
Bestemte seg......klarte ikke mer.
Derfor satt han her helt alene ute i skogen.........for å gjøre slutt på synene og fanskapet. Ta sitt eget liv, men klarte ikke det heller. Tanken på hans egne barn stoppet ham. Hvordan det gikk er jeg ikke sikker på, for alt jeg gjorde var å sitte og lytte til fortellingen. Jeg hadde ikke ord, men det virket som om bare det å få fortelle historien roet situasjonen.
Etter mange lange timer reiste han seg, takket meg og forsvant. Skulle prøve på nytt å få hjelp. Gå til avisa eller noe sånt. Han ville leve!!
Etter dette begynte jeg å tenke på katastrofen....tragedien vi i dette land nettopp har hatt. Så mange involverte på alle plan. De som sto midt opp i det, hjelpemannskaper; ja, alle berørte. Håper at den psykiske hjelpen blir stor nok og varer lenge nok. For det kommer til å dukke opp senskader.
Forfallet
Når man er en liten fugl har man visse fordeler. Man kan jo fly inn gjennom ganske små åpninger.
En dag forleden rotet jeg meg inn i en ganske stor bygning. Massevis av barn løp og skrålte.....ble nesten helt tummelumsk av det. Her måtte jeg finne en stille plass, så jeg kunne legge planer om hvordan komme ut.
Kom inn i et rom....ganske lite egentlig.....huff og huff.....hvordan det så ut. Maling flasset av på vegger og tak. Luften var ikke god. Fløy bort til vinduene. Hm....det gikk jo ikke an å åpne dem. Hjelp!! Dette rommet var en felle!
Kom meg raskt ut og inn i et nytt rom.
Her satt en del voksne og snakket ganske høylytt, ikke så høyt som i korridoren, og diskuterte....tror det heter det. De snakket om politikk og forfall og ressurser. Vanskelige ord egentlig for mine små ører.
De hadde visst mast i mange år om å få penger til opppussing av bygningen, men ingenting har ennå skjedd. Bare prat, som de sa. Det hadde til og med sluttet en del voksne på grunn av dette.
En kvinne snakket om å stenge hele bygget, skole het det visst. Det var ikke lengere forsvarlig å drive undervisning her og hun ville ikke ha ansvaret for alle de barna som ble syke inne på skolen.
Nei og nei, hvordan skal det gå med dette nydelige landet når ikke barna kan få den undevisningen de trenger for å styre....når de blir gamle nok.
Skjønner de ikke at en hver bygning, som brukes mye, trenger daglig vedlikehold. Hvis ikke blir skadene for store og det trengs til slutt så mye penger at de ikke fins.
Jeg har ikke stort rede, men jeg må pusse på det hver dag jeg.
Et hus med gamle mennesker
Flyr forbi et kjempestort hus med massevis av vinduer. Det virker så lukket , trist og kald. Alle vinduer er stengt.
Jeg flyr ned for å se hva dette er. Finner et stort takvindu og slår med ned. Titter inn.
Her var det liv; hverfall i noen. Mennesker haster frem og tilbake, men en del sitter eller havveis ligger i stoler rundt omkring. De er gamle.
Lyder trenger ut gjennom vindusglasset; ikke spesielt hyggelige lyder. Høye stemmer, sinte stemmer, hyl og skrik. Gråt kan også høres.
Huff, dette kan da ikke være en hyggelig plass å oppholde seg.
Disse menneskene som stresser rundt omkring er kledd i en slags uniform. De har det så travelt at de nesten ikke har tid til å prate med de gamle som sitter eller ligger i stolene. Ser en unformert sette et fat på et bord foran en halvt liggende dame...........og haster videre. "HEI!" har jeg lyst til å skrike, "skal du ikke hjelpe damen opp så hun kan få spist det på fatet!" Kanskje er hun heller ikke i stand til å spise selv; det ser hverfall ikke slik ut. Men.....menneskene hører ikke min spinkle stemme gjennom glasset og det forstår sikkert ikke heller hva jeg sier.......eller bryr seg om det.
Jeg rister på hodet og flyr videre mens jeg tenker: Håper ikke jeg havner på en slik stressende plass!
Hei på dere
Godt nytt år jeg vinker med mine vinger. Ingen hører vel min spinkle stemme, men jeg sier det likevel.
Har hatt en lang pause; ikke ferie, men måtte søke skjul for alle menneskers stress og hensynsløse framferd gjennom førjulstiden.
Jeg, som har levd en tid, flyr ikke lengere så høyt. Nei, egentlig litt for lavt. Så lavt at mennesker klarer å fange meg. Huff, jeg ble så redd. Jeg ville ikke bli noe gave som skulle sitte i et bur eller på en peishylle til utstilling.
Som sagt, jeg holdt meg langt unna det stress julen gir til så mange. Liker best det fredlige og rolige. Mye lettere å høre hva menneskene taler om da; de taler også mere "ærlig" da.
Oppdaget fort at i en høytid var en del av omsorgen og gleden ganske falsk......eller kanskje påtatt er det riktige ord.
Synes jeg observerte flere som hadde lyst til å gjøre som meg; søke dekning og nyte det nytes kan i fred og ro.
Men nå, i det nye året er jeg tilbake og flyr videre, ikke så veldig høyt, over det vakre land.
Ha det!
Velkommen til hjemmesiden vår
En dag, på en av mine lange turer, fløy jeg over en underlig gjeng. Det virket som alle hadde ett eller annet problem. De hadde med seg underlige "biler" eller var det barnevogner. De skiftet hvertfall på å sitte oppi dem. Det var også noen som støttet seg på krykker, som det heter på menneskespråket.En mann gikk foran, ved siden av og bak dem; lik en slavedriver, men han skrek ikke eller brukte pisk, men snakket bestemt til dem.
Jeg bestemte meg for å følge dem på deres tur en stund. Du verden hvor overrasket jeg ble etterhvert. Dette var jo mennesker med handikap; store handikap. Oppfattet at de hadde lagt ut på en tur som utfordret dem til det ytterste; og langt over det. De var på vei til Snøhetta!
Jeg ble også vitne til hvordan de lærte å samarbeide oppover ulendt terreng. Ingen skulle være overlatt til seg selv. Ble noen hengende etter, var det alltid noen som kom å hjalp til; også denne lederen.........verbalt altså.
Jeg har aldri sett noe slikt pågangsmot.......aldri! Av og til var de så slitne at tårene rant, men likevel slet de seg videre.
For en livsgnist!
Håper alle andre mennesker får se hvordan disse kommer seg fram til målet, for dette er lærdom om samarbeid, samhold og viljestyrke på høyeste plan!
Jeg flyr videre, men lover meg selv å komme tilbake for å se hvordan det går med dem senere.
Turenens ende
Hei igjen!
Jeg ble ganske imponert av disse menneskene som var ute på tur, og jeg hadde bestemt meg for å oppsøke dem på nytt.
Da jeg kom flyvende over område, fant jeg dem ikke. Hm.....hadde de avlyst hele opplegget, for det var ikke akkurat skyfritt hele tiden her oppe på fjellet, og de slet ganske kraftig til tider. Til og med mine fjær ble ganske tunge av dette regnet.
Utvidet søket mitt, fløy i større og større ringer........og ble enda mer imponert da jeg så hvor langt de hadde kommet. De var nå på vei opp til toppen av et stort fjell. Skjønner ikke helt hvorfor disse menneskene med store handikap utsatte seg for denne smerte, men det var ikke min sak.
Det ble en del flyvninger, for de var ikke så tett sammen lengere. Noen, de som hadde menneskeben, fór imellom. Satte sekken fra seg og dro ned til de som var bakerst.
Selv jeg, som hadde vinger, måtte ta en del pauser her oppe på fjellet. Det blåste ganske kraftig, så jeg måtte bruke masse krefter for å holde meg oppe i lufta. Fy og fy, det måtte være kaldt til de nede i fjellskrenten.
La fort merke til at nå var det masse tårer i øynene på flere av disse sliterne. Pausene var oftere nå enn før.
Tok et fort sveip oppover og så.........de hadde ikke langt igjen nå. Men nå var også sikten dårligere, for det lå tåke her oppe. Kaldt var det også. Jeg måtte nå flyve lavt; nesten nede ved stenene. Ingen la merke til meg, for jeg er veldig liten. Og de hadde visst mer enn nok med seg selv.
Hadde alle mennesker hatt slik pågangsmot, ville ting sett litt annerledes ut her i landet.
Jeg satte meg ned på en stor sten der oppe på toppen. Mange stener bygd opp til et slags tårn, varde tror jeg menneskene kaller dette. Sikkert et slags merke for at man var kommet til toppen; eller var det for å komme enda høyere? Nei, det visste jeg ikke.
Her ble jeg, den lille fuglen, vitne til noe jeg aldri kommer til å glemme; selv om min lille hjerne har nok liten lagringsplass.
Alle som en, kom seg opp til stenen. De gråt og lo, klemte hverandre og de klemte dette tårnet også. Måtte passe meg så jeg ikke ble klemt jeg også.
Han derre ledersjefen.......han med den strenge stemmen, var også glad.
Men nå måtte jeg se til å fly ned før vingene mine ble til is. Satte kursen ned til lavlandet og dit jeg kunne varme meg. Ja, disse menneskene viste meg at de har da guts til å få til det de vil her i verden.
|
|
|
|
|
|