Turen

Endelig ble det tid for en etterlengtet kveldstur. Turen gikk opp på Forbordfjellet. Dette er det som skaper en indre ro hos meg og refleksjoner kommer lett på slike turer.
Tankene denne gang dreide seg om de som er vant til turer ut i naturen, men av en eller annen grunn plutselig mister sjansen til å fortsette med det. Det går bare ikke an å tenke seg den nedturen de får. Det er så rart med det, men etter å vært borte fra disse opplevelsene bare ett par måneders tid, kjenner man hvor godt dette gjør til min kropp.
Man vet ikke hvor godt man har det før man har mistet det var et begrep som dukket opp der oppe på fjelltoppen.

Ketil

Hvorfor klage

Rusle i strandkanten.
Vandre rundt i by.
Skli bortover hvitkledde vidder.
Sitte under sydens sol.
Jeg tilpasser meg det klima 
som finnes der jeg er.
Klage på det jeg ikke kan gjøre noe med?
Nei, hvilken bortkastet energi.
Ketil

Steder og stemninger

Det finnes spesielle steder,
det finnes spesielle stemninger;
hvor fred, harmoni og balanse kan råde.
Bare sitte og nyte.....eller reflektere.
Slike steder har jeg mange av,
og med rett lys og stemning
finner kropp og sinn fred og ro ei stund.
Ketil

Et lite menneske

Vandrer med freidig mot;
mot noe jeg ikke kan forklare.
På leting etter noe.........
som kanskje ikke finnes.
Helt alene iblant høyreiste fjell,
og vill natur.
Her er jeg bare et lite menneske,
som har intet å stille opp, 
om denne natur viser sin dårlige side.
Men idag lot den meg nyte;
lytte til vannets melodi,
se de siste blader som klamret seg fast,
men dømt til å tape denne kamp
mot den nye årstid.
Vi kan nok utsette det uovervinnelige,
men å vinne........nei, det lar seg ikke gjøre.
Her er jeg alene,
men langt ifra ensom når jeg virkelig ser og hører.
Ketil

Foruten henne

Foruten henne ville jeg ikke ha levd,

men jeg ser henne ikke hver dag.
Det har ikke så mye å si,
for jeg vet.......hun vil alltid komme,
og gi meg oppmuntringer støtt og stadig.
Idag klarte hun det også,
og før hun forlot meg.....
ga hun meg synet av hennes glød,
som på denne mørke tiden av året
hjelper meg til å ha et lysere indre
og en innvendig varme.
Ketil 

En drømmeverden

Å skrive er ikke alltid greit.
Å tale er iallefall ikke alltid greit.
Å få frem hva man mener i klart språk,
er langt ifra lett.........alltid.
Bedre å gå inn i sin egen fargerike verden.
Bare være til stede.
Se på fargespillet.
Stenge alt annet ute for ei stund.
Hente seg inn igjen.
En drømmeverden hvor harmonien råder.
Ketil

Reisen

En vanvittig, men helt enorm og eventyrlig, reise, både i lengde og opplevelser, er over. Følte meg mørbanket psykisk og fysisk, men på en positiv måte, når jeg forlot Brønnøysund igår. En tur ut på Leka sto på programmet. Du verden, for et landskap. Ikke rart de kaller det Norges geologiske nasjonalmonument. 
Jeg startet reisen lørdag ettermiddag kl. 16.00 2.august og kjørte i ett strekk opp til Kiruna og Kebnekaise via Haparanda og en tur over til Finland. Flott, men kjedelig vei. Så jo nesten ikke trærne for bare skog. Likevel fant jeg mine motiver, og fikk se enden av Botnvika. På en av mine stopper for å kjøpe kaffe, fikk jeg se svenskenes måte å fiske på. Hovfiske i elva. Etterhvert dukket Polarsirkelen opp og da visste jeg at jeg var på riktig vei. Tur opp på Kebnekaise har jeg delt med dere før, så jeg hopper over det......men flott en flott himmel fikk jeg inn dit. 
Så fortsatte ferden over Bjørnefjell og ned til Narvik (bildet av brua) og litt søvn før jeg dro til Finnsnes. Fikk en flott himmel når jeg nærmet meg og tok det som et tegn på at dette kom til å bli helt fantastisk flott. 
Etter ei uke, bosatt hos Rita i Finnsnes, med supre utflukter til Senja og dype samtaler, ble Vesterålen inntatt med hvalsafari og masse andre ting.(bilder kommer senere). Dagene ble for få, så jeg måtte nå starte på hjemturen. "Ingen vet hvor haren/Ketil hopper", så jeg måtte bare ha tid til stopper underveis. 
Når jeg så kom til Rørvik igår kveld, kjente jeg at nå var jeg mett av opplevelser. Kjente meg fullstendig tom, så jeg bestemte meg for å dra hjem. En liten omvei ble det, for nok en gang kom jeg for sent til ei ferje og gadd ikke vente 1 1/2 time. Tilbake til Kolvereid og ned til Høylandet, over til E6 og rett hjem. 
Bildene er bare fra turen til Finnsnes. Resten kommer vel etterhvert.
Som sagt, dette har vært en reise jeg ALDRI har opplevd før......på godt og vondt. Naturen kar utfordret meg maksimalt. Jeg har presset kroppen over de grenser jeg trodde var mulig: Tårer har strømmet og refleksjonene har kommet i fleng, og de sterkeste kom på svabergene med havet som samtalepartner.
Ketil

Vandringen

Jeg gikk på vei, jeg gikk på sti.
Jeg gikk forbi høstlig bjørk og gamle hus.
Prøver å lande etter ferie; snart kommer hverdagen.
Arbeidsmengden har ikke krympet; takk og pris!
Jeg krysset elver, jeg gikk i bekk.
Jeg gikk i myr; hvilt mot oppbygd stein.
Kjenner jeg fortsatt lengter mot Nord,
men i min sektor nord ligger Hessdalen,
og jeg vet at her må jeg nå gå,
for å komme i riktig modus igjen.
Jeg trampet gjennom sugende mose og lyng.
Kjente hvordan beina ble som gele,
men du verden hvor godt.
Velsmakende blåbær fant min munn,
og kaldt og friskt vann skylte dem ned.
Nå kunne jeg fortsett, men ikke rett frem,
for langt der fremme lå Berkåk; ikke dit jeg skal.
Nei, jeg skal da til Røros.
Gjennom herlig bjørkeskog gikk ferden tilbake;
flott og fargerik; høsten begynner å komme.
Ei gammel hytte tilbød meg sin vegg for hvile, 
men mørkere skyer varslet om en kveld sto for dør.
Hadde ikke klær eller utstyr for overnatting
og ferden fortsatt i den retning jeg skulle.
Så fikk jeg se hvor jeg hadde startet,
men først gjennom nok en bjørkeskog,
før kroppen kunne hvile i et bilsete.
Jeg hadde ikke mistet lengselen mot Nord,
men må vente til neste ferie.
Ketil

Hånden

En hånd kom snikende.
Prøvde å fange den lyse sky;
innlemme den i sin eiers
samling av mørke skyer.
Men denne gang......Nei,
lyset lot seg ikke slukke.
Ketil

I et kulturlandskap

Å sitte i et vakkert kulturlandskap og 
tenke over livets realiteter er ikke alltid 
like vakkert.
Å la tankene flyte fritt uten å stoppe 
de følelser som dukker opp,på godt og vondt,
kan bli tung å fordøye.
Selv om livet er rikt og fylt av gode opplevelser
finnes det en ensomhet og lengsel,
som er vanskelig å slukke.
Å kjenne på en lengsel etter å ha noen
som kan, uten forbehold, dele de samme tanker,
er ikke så lett som det er å skrive.
Å slippe inn mennesker i et liv
som er overfylt av dårlige, men også gode,
erfaringer, er ikke så lett som det sies.
Å være en som følelser tas på alvor;
NEI......det er langt i fra lett.
Ketil

Et vann

Et vann er bare et vann.....trodde jeg. 
Men jeg tok feil.
Lik mennesker er de ulike og unike.
Sammen med sin venn,
den uforutsigbare himmel,
skaper de en tankestrøm,
som jeg må takle etter beste evne.
Hvorfor? Det blir så mange " hvorfor".
Hvorfor er jeg den jeg er?
Hvorfor snakker jeg så åpent om følelser;
er ikke det forbeholdt kvinner?
Har jeg kvinnelige hormoner?
Hvorfor er jeg den naive.......den snille som sier ja,
og tror på mennesker som spør om hjelp?
Har ikke det laget nok bølger i mitt liv?
Ler høyt.....for en befrielse....å kunne le
av de tanker som før ga meg totalt mørke.
Men.....hvorfor lar jeg følelser slippe til?
Et vann, ferskt eller salt, kan ikke gi svar,
men det kan hjelpe min tankegang
inn i roligere farvann;
og vet med rolig sinn.......
Jeg kommer aldri til å si nei
til de som vil ønsker å ha min hjelp
eller vennskap.
Ketil

Bekker og små elver

Som mange av dere sikkert har forstått, så er jeg veldig fascinert av vann. Det gir meg fred og ro, vekker min nysgjerrighet, gir meg problemer å løse og utfordrer. Når jeg på mine turer i skog og mark kommer til eller hører en bekk/elv, må jeg ta en nærmere titt. Virker bekken/elva spennende, spesielt slike som mange vil kalle ugjestmilde og ufremkommelige……..men det er her man får virkelig oppleve naturen, og det føles ut som om det aldri har gått andre her, blir det fort en tur oppover for å se hva den kan gi meg av opplevelser; og hvor den kommer ifra. Det vil si………ikke alle gir meg samme kick. Jeg må lytte til lyden pluss bruke magefølelsen. Det er en underlig følelse som jeg her bruker, som nesten er umulig å beskrive. Det er som å lytte til hva vannet forteller meg om hva jeg vil finne.

Men når nysgjerrigheten er vekket……..ja, da blir jeg som et ustoppelig barn. Utforskertrangen slår inn for fullt. Tid og sted blir glemt. En to-timers tur kan fort bli til både 4, 5 og 6-timers. Gleden blir stor når jeg hører at lyden blir sterkere…….yes!!! Her blir det gøy. Stigningen blir brattere og vannet blir brusende. Nå blir jeg på en måte provosert: «Ha! Jeg skal nok komme meg frem/opp!»  Steinene ligger hulter til bulter, og de kan være utrolig lumske.  Likeså er fossene jeg møter……slu og beregnende, for plutselig kan jeg befinne meg sittende nede i en kulp eller i verste fall……..på trynet ned i vannet. Må her skryte litt; jeg har hittil klart å holde kamera og mobil over vannet på mine turer………..eller rettere sagt……….hatt griseflaks. Det er som om den forteller meg på sin humoristiske måte: «Haha, der fikk du en lærepenge. Her valgte du feil rute.» eller «Nå er det på tide at du kjøper deg nye sko, for sålene er utslitte.»

Så hele tiden må jeg jobbe med problemløsninger, for de bekker og elver jeg følger, er som sagt ikke alltid like samarbeidsvillige. Naturen kan temme oss mennesker og ikke omvendt, hevder jeg.  Samtidig, som å holde fokuset på det jeg bedriver, gjelder det også å bruke blikket og holde sansene åpne for det som befinner ved breddene. Utrolig mye spennende å se og føle. Menn kan faktisk gjøre flere ting samtidig!!

Når jeg så kommer til opphavet for bekken/elva kjenner jeg en skikkelig glede uansett hvor sliten jeg måtte være: JAAA! Klarte det denne gangen også!!! Ha! Jeg vant over mine begrensninger !!!!

Ketil

PS! Jeg snakker her ikke om de sterkeste og villeste elvene. De er også kjempeflotte å oppleve, men da må sikkerhetstiltakene være på plass.

Rennende vann

Lyden av vann.
En liten bekk.
En avslappende lyd.
Ligge i gresset siden av.
Bare lytte til dens melodi.
Kanskje vil du hører du den si:
"Slapp av, menneske!
La meg få gi deg ro."
Ketil 

Endelig fant jeg deg

Du lå rett fremfor meg.

Dine øyne var lukket,

men et lite smil rundt din røde munn

fortalte meg at du visste jeg var der.

Ditt hår var som rennende vann;

mørkt med en liten anelse av blått.

Men……men, du lå jo under vann.

Hm……….nå har jeg drømt meg bort igjen.

Du er jo bare en stein.

Nok en gang har vannet spilt meg et puss,

og hver gang lar jeg meg lure.

Ketil  

Løvetannen

En løvetann jeg er. 
Mange synes jeg er ugress
og til ingen nytte. 
Tenker ikke på at ligner en sol. 
De sparker og slår meg ned. 
Dem om det. 
Noen synes jeg er fin
og til nytte for deres sanser. 
Det gleder meg meget og dessuten.....
Jeg har også livets rett
og er en naturlig del av vår jord.
Ketil

Elven

Stille og fredelig flyter du langsomt avsted.
Du føyer deg etter landskapet,
men kan også lage nye veier.
Da er det intet som stopper deg.
Du gir meg lærdom om styrke og utholdenhet
og jeg finner ofte en indre ro ved din bredd. 
Ketil 

Vann

Vann, vann og vann.
Hvilken herlig kraft.
Kjenner dens styrke.
Hører dens melodi.
Kroppen fylles med ny energi.
Og hvilken glede når vann og sol
møtes og gir meg fargeprakt.
Ketil

Hva jeg opplever og ser

Hva jeg opplever og ser, klarer jeg ofte ikke gjenskape på bilder. Bildene blir bare en blek kopi av virkeligheten.

Det å sitte ved en foss og lytte til vannets kraftfulle stemme gjør meg ganske så liten, og forteller meg at vi mennesker har lite å still opp når naturen er i ferd med å skifte ham...........nei, det er bare å la seg henføre og lytte til dens symfoni; og kanskje ta lærdom av vannets utholdenhet og kraft.

Ketil

Ventetiden

Ligger og venter på en ny tid,
men isen er hard og tykk.......
og solen trenger ennå mye tid
for å få vannet frem igjen.
Så smør deg med tålmodighet
og nyt din hvilende possisjon.
Ketil

Lytteren

Stille ventet du.
Var det meg du ventet på?
Litt sørgmodig var ditt ansikt,
men du var en god lytter
til en skogsvandrer.
Ketil

Is og vann

Fingre av is prøver å fange vannet. Kanskje sier en stemme: "Kom til meg og jeg skal gi deg ro." Men vannet lar seg ikke lure........ikke ennå, for det vil så gjerne gi litt flytende væske til en tørstende sjel........kanskje har det en annen misjon lenger der fremme.

Tar meg tid til å studere denne "kampen". Isen som prøver å fange vannet og vannet som prøver å "smelte" isen. Men som mye annet klarer ingen å snike seg unna vær og vind; til og med naturens sterke element må gi tapt til slutt.

Men et vinterkledd landskap gir lærdom og flotte opplevelser til oss mennesker.

Ketil

Kunstverk og terapi

Naturens detaljerte kunstverk fascinerer meg mer og mer. De gir meg flotte opplevelser og mye glede; samt undring og sammenligninger med mitt liv.
Naturen får også frem barnets eventyrlyst og nysgjerrighet i meg. Og er jeg trist og lei gir dette den terapi jeg trenger..........Gratis. Ingen terapeut kan gi meg det samme som naturen gir meg!!

Fossen med kjole og slør

En foss jeg besøkte,

så fager og fin.

Var det et brudeslør

jeg så der oppe;

Kanskje venter en brud?

Jeg må opp å se.

Opp det gikk,

kronglete og bratt.

Ja, nesten ufremkommelig.

Men når nysgjerrigheten er stor,

så stopper ikke denne kropp.

Nesten oppe jeg kom;

den siste biten ble i meste laget,

og av sikkerhetsmessig grunn

måtte jeg gi opp.

Men sløret jeg fikk se,

og det kastet sitt slør over meg.

Om veien til ei brud er så hard;

ja, da tror jeg sier nei!

Ketil

Stillhet

Taushet..........

Alene............

Rolig vann.......

Stillhet............

Flyter med stille,

nedover elven.

Et fly.......bryter stillheten.

Så.............stillhet.

Bare jeg, vannet og naturen.

Kropp og sinn kommer i harmoni.

Ketil

Natur og kjærlighet

Vandrer fortsatt på en sti mot........
Hvem vet? Ikke jeg!
Lar alle inntrykk gli inn og lagres.
Kjærlighet til natur? Ja, det våger jeg å si,
for den mottar min kjærlighet uten et ord,
og den svikter meg ikke.
Og den gir så ufattelig mye tilbake.
Gleden ved disse vandringer er så stor;
tårer kan faktisk renne.
Ja, for skjønnhet kan frembringe tårer.
Når så jeg møter noen av dne menneskelige rase,
prøver jeg å spre litt av det positive
jeg får fra mine vandringer.
Ketil

Naturen og livet

Når man først blir oppmerksom og virkelig forstår naturens terreng, skjønner man hvordan ens eget liv kan sammenlignes med naturen; dype daler og høye topper, mørke skoger og åpne sletter, våte myrhull og tørre øyer, frådende bekker og stille vann. Alt dette gjenskaper livets gang………….eller er det livet som gjenskapes av naturen?

Jeg kan gå på ukjente stier, oppmerksomt på mine omgivelser og med åpent sinn, og gjenkjenne biter av mitt liv. Noen ganger korte sekvenser, andre ganger lange; oppturer og nedturer. Blir like forbauset og overrasket hver gang.

Likeså har jeg oppdaget at ofte når jeg drar alene av sted uten videre plan, befinner jeg meg i områder som gjenspeiler den form jeg befinner meg i…………eller rettere sagt……..den form jeg befant meg i når jeg startet. Har jeg en mørk tankegang den dagen, starter ofte dagen i tett skog og kjerr. Er starten på dagen tung, er det bratte skrenter og fjellsider som utfordres. I lette og lyse dager begynner turen ubevisst i lettere terreng. Avslutningen av slike turer går alltid innom vann av ymse slag, hvor humør og sinn finner en slags harmoni som letter det som måtte plage meg.

 Men, som sagt, dette er når turene ikke er planlagte.

Livet og naturen henger tett sammen. Hele mitt liv ligger foran meg i naturen; kanskje har mitt liv blitt til i naturen før jeg ble født. Hvem som gjenskaper hvem er umulig å si.

Ketil 

Naturen, min venn

Naturen foran mine føtter,

ingen mennesker,

ingen å forholde seg til;

ingen høye skuldre,

ingen angst for å gå ut.

Rusle opp på topper,

nede i skogbunnen,

følge bekker og elver.

Dette livet er det jeg ønsker

innerst inne,

men vet……………..

jeg klarer IKKE å forlate mitt kall;

ja, et kall er å jobbe med mennesker.

Kjenner litt på den dårlige smavittighet,

men vet……………….

Vi har alle godt av denne tid……………..

Alene.

Ketil  

Vannliljen

Enslig den står.

Speiler seg i vannet.

Ensom…..nei, langt ifra.

Vennene bor rundt om

på denne flate.

Noen nær, andre fjernt.

Venner de er

til de ikke mere er.

Ketil  

På en benk

På en benk,

på et høydedrag;

full utsikt utover

Trondheim by.

Her kan man sitte

i fred og ro;

la tankene fare

fra tre til tre,

fra vann til vann.

Kanskje er de renset

for grums og slam

når de kommer hjem.

Ketil

Hvor hører jeg hjemme?

Jeg gikk meg over sjø og lang,

der møtte jeg en gammel mann.

Han spurte så, han sae så:

Hvor hører du vel hjemme?

Jeg hører hjemme i........hm.

Jeg hører til.........taushet.

Fant ikke noe å svare.

Hvor hører jeg egentlig hjemme?

Ingensteds.........her og der?

Jeg finner ofte mitt hjem i naturen;

der finner jeg den ro jeg trenger

og kan bearbeide de følelser

som trenger seg på.

Ketil

Demonene

Kun fuglesang, mine fottrinn og noe anstrengte pust hørtes. Ingen foran, ved siden eller bak. Her kunne de indre demoner slippes løs. Ingen andre enn meg ville bli berørt av dem, og her var fluktmulighetene mange og massevis av positivitet fra den vakre natur.

Det er så godt å la dem komme ut. Noen blir ødelagt av naturens skjønnhet, andre forsvinner med vinden; mens andre kommer inn igjen. Ikke alle klarer man å kvitte seg med. Helt greit, for da er man alltid skjerpet.

Kjenner hvordan kroppen og sinnet letner når de først har blitt sluppet løs. Herlig er det første ord som faller meg inn.

Naturkreftene

Når naturkrefter viser sin styrke skjønner jeg at vi eier ikke denne planeten vi bor på; vi er kun gjester.

De får meg til å innse at min styrke er kun for å holde meg selv på beina og hjelpe andre mennesker til å gjøre det samme; og tilpasse meg naturkreftene, for de tilpasser seg ikke meg.

Ketil

Trær og busker tynges ned

Trær og busker tynges ned av snø,
lager rom for fantasi og skapertrang.
Tyngden av denne snø er stor,
men de holder ut til "bitter end".
Slikt kan jeg lære av;
Ikke gi opp før siste åndedrett er tatt.
Ketil

Ei topp

Ei topp jeg "mistet",

gadd ikke plukke den opp;

den forsvinner sikker.

Med vann den seiler,

først ned til elv,

så ut i et hav;

hvor den seiler sin egen sjø.

Kanskje blir den slukt

av en fisk......av en fugl.

Tenk å få magen fylt av topp...

kvalt av noe som ble "mistet".

Hallo?

Hva er det jeg tenker med?

Hvor er min skolelærdom?

Plast forringes ikke.

Plast vil ligge alltid ligge der;

til ergrelse og irritasjon,

for de som vil ta vare på vår natur;

nemlig meg og deg.

Det jeg "mister" koster så lite å plukke opp.

Hvis ikke, blir prisen høyere

enn vår planet har råd til å betale.

Ketil

Natur og sol

Naturen og solens lys gir oss maleriske opplevelser hver dag,
så vakre at man øynene fylles med tårer;
man har lyst å bli ett med både natur og sol.
Bli en som skaper magiske øyeblikk for mennesker.
Ketil

Konglen

En kongle er hva du er.

Du følte deg trygg der oppe,

men nå har du blitt spist på,

hakket på og kastet på bakken.

Aldri mer henge der oppe.

Men ingen kan benekte.....

Du er fortsatt en kongle.

Kanskje har du gjort din misjon.

Enn hvor høyt og trygt man henger

er ingen trygge for bitt eller hakking.

Ketil

Treet

Ribbet står du der alene;

klartgjort for en annen årstid.
Du virker så gammel og skremmende,
men det er kun av utseende.
Støtter man seg mot din stamme,
kjenner man din styrke og trygghet.
Ketil

Ta naturen på alvor

Naturen kan være nådeløs

mot de, som uaktsom og skjødesløs,

brauter seg respektløs fram.

Når den viser sin styrke,

skjønner (bør skjønne) selv den tungnemme

hvor små og svake vi egentlig er.

Ta naturens hint og tegn på alvor

og nyt dens skjønnhet og terapeutiske virkning.

Ketil

 

Oteren

En oter glir stille gjennom vannet.
Er det bare en kosetur......
eller er du på jakt etter et måltid?
Du ble litt forskrekket da du så meg
og gled lenger unna;
og det skjønner jeg godt,
for hvem stoler på en mann
som gjemmer seg i buskene.
Ketil
 

En liten rødmalt stue

En liten rødmalt stue ved sjøen.
Blomster pynter en vinduskarm.
Høstens farger lager idyllen rundt.
Et skarpt øye fra luften følger med.
"Er det noe godt som kommer frem?"
Her kan man sitte og lytte til bølgenes musikk;
og drømme seg langt av sted.
Ketil

Opplevelsene

De bare dukker opp uten forklaring.

Det er som verden stopper opp

og øyeblikket fryses.

Kroppen fylles av en varme,

som kjærlighet til et annet menneske.

Kjenner hvordan muskler slapper av,

skaper en trygghet du ikke vil forlate.

Opplevelsene må nytes i stillhet,

og de gir deg nye krefter til å fortsette

på din ferd gjennom dagen;

og gjør livet så mye lettere.

Ketil

Reiser

Alle reiser har en begynnelse og en ende.
Hvor og når den starter er som regel kjent,
men hvor og når den ender kan være uvisst.
Og det imellom.........der kan man finne det gode liv.
Ketil

Myggen

Der satt du og

nøt et herremåltid.

Plutselig var alt over.

Du så det ikke komme

og du rakk ikke lide.

Kanskje..........

finnes det noe der

i mygghimmelen

som du kan suge.

Ketil

Morgengry

Står opp ved morgengry

mens dagen er så ren og ubrukt.

Lytter til fuglenes morgensang

som ønsker oss alle velkommen

inn i denne nye dag.

Sol eller regn; vind eller stille

Du må bare forstå....

 at dette, min venn,

er din dag....................

Du er til og du må leve den fullt ut til ende.

Ketil

Insektenes nærgåenhet

Fluene suser forbi.

Noen tar seg tid

til å utforske mitt ytre.

Vinker dem dovent bort,

men de forstår ikke hintet.

Knottene summer

og lager musikk i mine ører;

ikke akkurat den jeg liker.

Slår forarget etter dem,

men de heller skjønner hint.

Blir etterhvert morderisk;

nytter det? NEI!

Men den musikk som vinden

lager i bjørkas blader

og skyenes vakre formasjoner,

får insektenes irriterende nærgåenhet

til å bli en bagatell.

Ketil

Naturen har så mye å gi

Naturen har så mye å gi oss

hvis vi bare åpner våre sanser

så vi kan føle den;

og har et hjerte som kan elske den.

Den fyller oss med ny energi

og håp om en god fremtid.

Akkurat som livet handler det om tid.

Tid til å bruke med fornuft

for å oppleve vår skjønne natur

om det er ved sjøen eller i skogen

 

eller på fjellets storslåtte vidder og topper.

Ketil

Dråpene

Når himmelen har grått

setter den sine spor.  

Som tårer sitter de

på lyng og strå.

En nødvendig næring

til alt som vokser.

Men dog, med måte.

Ketil

Bjørka

Furet og værbitt står du i all slags vær.

Full av sår og knekte greiner,

men lar deg ikke knekke.

Alderen setter også sitt preg på ditt ytre,

men innefor renner sevja friskt

og sender næring til nye skudd og blader.

Jeg ser på deg.........lenge og tenker:

Du er sterkere enn meg, men likevel ganske like.

Ketil 

Toppen

Toppen ligger foran deg.

Hvilken utsikt gir den?

Du sliter deg opp.

Det å kjenne kroppen gi sitt ytterste,

gjør vondt, men også godt;

man lever fortsatt.....

Ser utover et langstrakt landskap.

Ikke en sjel å se......du er alene.....

og så liten i dette storslåtte.

Lysten på retur er borte;

får bare lyst til å gå videre.

Gå, gå, gå til kroppen ikke makter mer.

Ketil 

Roen

Roen i ditt sinn finner du ved et vann.
Der kan du nyte stillheten
og tankene får komme til sin rett.
Når så de er bearbeidet
kan de gi deg fred og visshet.
Ketil

Utfordringer

Utfordringer setter ikke begrensninger;

det er det du som gjør.

Utfordringer gir deg en sjanse til yte ditt beste.

Lykkes man........gir det en herlig mestringsfølelse.

Feiler man......lærer man av det og prøver andre veier.

Ketil

Naturens musikk og stillhet

Naturens musikk kan ikke forklares,

ei heller

naturens stillhet;

det finnes ikke ord.

Opplevelsene må

oppleves for å

skjønne hvilken
nytelse det er.

Ketil

Vann

Det viktigste element for alt liv....vann.

Styrke og utholdenhet;

idyll og harmoni.

Vann har alltid fasinert meg;

all slags vann............

men det ga meg også en erfaring;

ildvann kan skape en motsatt virkning.

Glede og moro, eksperimenteringer,

utfordringer og.............sorg.

Det skaper en psykisk ro,

refleksjoner kommer så lett

i nærheten av dette kraftfulle element.

Ketil

Den indre ro

Einer og kvister ble skjøvet unna,

jeg var på tur.

Stier ble krysset, men ikke fulgt.

Små og store bekker ble mine følgesvenner.

Uten kart og kompass trives jeg best på hjemlige trakter

og med mottoet:

"Intet er for langt eller for høyt og jeg kommer alltid ned et sted",

blir opplevelsene store; kanskje i bratteste laget noen steder.

Og kroppen fylles med ny energi og en indre ro

som en umulig å beskrive.

Ketil

Jeg nyter

Nedtur...fra sol til regn,

 men hva har vel det å si.

Jeg nyter den ro og stillhet som fjellet gir.

Været kan jeg ikke gjøre noe med

og alt vær kan gjøre sin nytte.

Mine tanker blir ikke tunge

 selv om  himmelen er mørk og tung.

Regn vasker bort tidligere støv og skitt.

Kjenner kroppen resirkulerer seg ved den hvile,

 som jeg lenge har etterlengtet.

Fjellets turer gir meg så mye,

jeg blir som en rose som åpner seg og vise sin skjønnhet.

 Må tilføye da at skjønnhet er ikke bare det ytre,

 for det ytre er ikke det som spiller noen rolle.

Ketil

Vil dette vare?

Lukten av skog og myr

Og smaken av fjellfriskt vann.

Frittflyvende fuglers sang,

lyden av frie dyr.

En kaffeskvett og et skogstjern

eller en fjelltopp........IDYLL!

Fred og harmoni.

Det er så naturlig og selvfølgelig

at vi glemmer.........vil dette vare?

Eller er det vi som forsvinner først?

Ketil

 

Vakker og vill

Du er bare helt enestående, vill og vakker.

Du får meg til å dirre av utmattelse.

Du utfordrer meg til ytterste.

Du kan få meg til å miste troen på krefter.

Du får meg sint.....!

Men:

Du får meg glad og lykkelig.

Du får meg til å føle meg levende.

Du får meg til å yte det jeg ikke trodde fantes.

Du lærer med å lytte uten å avbryte.

Du skaper en indre ro inni meg.

Du åpner mine øyne for skjønnhet.

Hvem?

Det landskap og den natur som vårt land består av;

og som ligger der og venter på deg......

Ketil

 

Turen

Bekkene lager sin melodi,

elva buldrer og sier: Jeg er sterk!

Sola skinner fra en blå himmel.

Går her alene, men er ikke ensom;

for i fjellet er man aldri ensom,

selv om man er alene.

En reinsbukk kommer nær:

“Hei! Vil du bli med på bukkespranget?”

Kikker rart på meg og fortsetter med sitt.

Her har vi nok med oss selv,

 men i nød kommer vi hjelpende til.

Kommer uværet fykende,

kan vi søke varme hos hverandre;

selv om vi ikke er venner.

Ketil

 

 

Bror og søster

Vakre står de der og nyter solens stråler.

En varm vind stryker over deres hode.

De står på hver sin plass,

men vinden får dem til å vaie.

og  berøre hverandre titt og ofte.

De kommer fra samme rot;

kanskje er de bror og søster,

som gir hverandre en klem

i naturens skjønne landskap.

Ketil

Tjernet

Du er så vakker der du ligger.

Det siste sollyset lager ett bilde

på din blanke overflate.

Så mystisk og forlokkende;

lyst til å dukke inn i den skjønnhet du skaper.

Den ytre skjønnhet er så fin,

men under den.........hva skjuler seg der?

Jeg lar det vakre bilde feste seg på netthinnen,

for ofte blir det ytre endret....

 når de indre hemmeligheter kommer til syne.

Ketil 

Bekker og elver

Ved en bekkekant kan all uro og stress flyte bort.

Ved en elvebredd kan tankene få strømme fritt.

Etter slike stunder er man som et nytt og friskt menneske.

Ketil

Trygghet

Beveger meg med forsiktige skritt,

som på kattpoter........stille.

Vil ikke forstyrre, for jeg er ikke invitert;

men jeg vet jeg er velkommen.

Naturen stenger aldri noen ute.

Finner en bergknaus og skuer utover et tomt landskap;

tomt for andre mennesker.

Menneskenes lyder, blikk og ord er borte.

Usikkerhet forsvinner og kroppen faller til ro.

Naturens lyder gir en god trygghet,

som vanskelig kan oppnås blant mennesker.

Ketil   

Mye energi og glede

I naturen finnes så mye energi og glede å hente.

Ting begynner nå å vokse og få annen farge.

Grantrærne begynner å skape sine nye kongler.

Smak på disse og kjenn skuddenes gode smak
og de inneholder så mye næring.

Føl bekkenes kraft der de, ikke lenger sildrer,

men buldrer nedover fjellsider og skråninger.

Ta lærdom av vannets utrettelige reise.

Naturen burde oppmuntre enhver

og man trenger ikke bevege sine ben langt for oppleve den.

Vi er heldige som har en slik vakker natur.

Bruk den og kjenn lungene få ny luft;

og dermed ny energi og ny giv.

Ketil

Våren har kommet

Man kjenner et annet drag i luften;

det er en svak varme som sprer seg.

Elva har sluppet sin is og vokser seg stor.

Regnet siler ned og vasker bort skitt fra ifjor.

Mennesker starter sitt gjøremål i hager

og biler får en annen glans.

Små gule hestehov ser ut som små soler i skråninger

og varsler om nye tider.

Man kan så vidt skimte litt grønt iblant gammelt gress.

Fugler synger nye toner og kaller på en viv.

April kalles denne måned og mye skal nå skje.

Ting skal på nytt vokse og liv skal skapes.

Ingen tvil i min sjel.....DET VÅREN SOM PÅ NYTT HAR KOMMET

Ketil

Skulle ønske jeg kunne

Å fly med luftens vinder kan jeg ikke.

Ei heller ri på himmelens skyer.

Skulle ønske jeg kunne......

se ned på fjellenes skjønnhet,

skogens innholdrike og mystiske dybde,

fjordenes vakre landskap.

Ubekymret fra alt det mas og jag samfunnet gir.

Men jeg kan ikke og jeg er en del av det.

Må bare gjøre det beste ut av det jeg ser;

ser ifra jordens overflate.

Ketil  

Tanker gjort under en skitur

Her vil jeg leve, her vil jeg bo.......og her vil jeg dø!

Disse ordene kom så naturlig ute i marka idag. Satt og skuet over et helt vidunderlig landskap kledd i hvitt. Nesten så tårene kom; jada, to tårer da. Timer på ski helt alene, bare lyden av mine ski hørtes, men likevel følte jeg meg ikke ensom. Det var nesten så jeg var en del av naturen; her hørte jeg hjemme.

Kanskje er det slik? Kanskje er jeg ikke skapt for å ferdes blant mennesker utenom jobb? For naturen gir meg så mye tilbake og jeg kan bare la følelsene få utløp. Blant mennesker har jeg en tendens til å bli for følelsesmessig involvert i de som kommer meg veldig nær og jeg kan vel bli for intens. Men det er da godt også; det å ha følelser for noen altså.

Kanskje jeg skal oppfylle denne drømmen en gang? Flytte ut i naturen og så kan de som vil komme til meg?

Jeg føler, jeg hører og jeg ser

Jeg føler, jeg hører og jeg ser,

Ja, alle mine sanser er på vakt

her ute i naturen.

En dråpe faller fra en istapp,

et snøfnugg daler ned fra en sky.

Ja, så vaktsom er sansene at

inntrykkene kan bli for overveldene,

og man må spare noen til senere.

Hjemsøkt av naturen

Naturen hjemsøkte meg og med gråtkvalte ord spurte: "Elsker du meg ikke lengere?"
Min samvittighet bel mørk og jeg svarte lavt og ydmykt: "Unskyld, men tvil aldri på min kjærlighet til deg!"
Så dro jeg ut i Naturen og:
Turen gir meg en tur.
Turen gir meg inntrykk.
Inntrykkene gir meg positive tanker.
Positive tanker gir meg ro.
Roen gir meg fred.
Freden gir meg glede.
Gleden gir meg lykke.
Lykken gir meg kjælighet.
Kjærlighet til denne vakre natur mitt land har å gi meg.

Bymarka

Vakker ligger hun der, kledd i hvitt, uskyldighetens farge,

for hun  er ganske naiv i forhold til menneskets brutale framferd.

Hun venter på meg, venter på at jeg skal komme å nyte av hennes goder.

Jeg trår varsomt fram, for jeg vet hun kan bite kraftig ifra seg,

hvis jeg ikke behandler henne med respekt, varsomhet og ømhet.

Hun er den ene av  to kvinner jeg kan si uten å tenke meg om:

Jeg elsker deg!

Den andre en forøvrig min datter.

Skituren

Med Madshus under beina og god gli, ble lange avstander tilbakelagt over langstrakte og hvitkledde vidder. Det startet i oppkjørte spor, men hvilken spenning er det? Jeg liker å gå mine egne veier og der finner jeg også fred og ro.

Tid og sted ble glemt; ingen å ta hensyn til eller ta vare på.........fikk en følelse av å være helt alene i verden. Kanskje var det en drøm? Nei, en kald sno, som lekte med mine kinner, fortalte meg at jeg var i virkeligheten..........jeg levde.

I 5 timer uten andre enn meg selv, meldte det seg en følelse av sult; og den skal man høre på.......har jeg både fått høre og erfart. Så nå surrer ett par koteletter i panna og et glass med rent vann, som vi i dette nydelige land er så heldige å ha, står klar på bordet.

Det er slike dager som bygger min styrke og gjennomoppretter harmonien i kroppen.

Ketil