Roller

Enkelte mennesker spiller så mange roller at jeg går i surr.
Hvem er hvem, hvem er den egentlige?
Selv roter de også og bekler seg i feil rolle noen ganger
og blir gjennomskuet, men innrømme det? Nei!
Hvorfor alle disse rollene? Vet de ikke hvem de selv er?
Er de redd for å vise sitt egentlige jeg?
Det må være anstrengende å ha det slik, spør du meg.
Ketil

Et kaldt sted å være

Kuldegrader gjør det kaldt å være til,

det kan vi fleste av oss isolere oss mot.

Men den kulde som mennesker viser,

den trenger gjennom de tykkeste plagg

og fester sitt grep inne i kroppen.

Den som ikke passer på,

men pøser på menneskelig varme,

vil til slutt selv bli en kuldeskaper.

Hvorfor skaper mennesker så mye kulde,

når været klarer å skape mer kulde enn vi klarer?

Uansett hvem du spør, er det ingen som er kuldebærer

og kan gi et ordentlig svar uten politisk svada.

Men hvem er disse menneskene, da,

som skaper menneskelig kulde?

Jeg tror ikke det er arvelig eller en definerbar sykdom,

men oppstått av det jag etter status og «lykke»

vi mennesker er så opptatt av.

Dette var mange ord om et viktig tema, men ord er ikke nok.

Som i de fleste saker, er handling det som trengs; ikke i morgen, men i dag!

Det gjør bedre for kropp og sjel å vise varme enn kulde.

Ketil

 

Universet

For 13,7 milliarder år siden ble universet født.

Hva var før det............Intet?

Hva er egentlig Intet?

Er det det samme med oss mennesker?

Før vi blir unnfanget er vi intet?

Var det slik med universet også?

Men hvem unnfanget universet da?

Har det foreldre..........en mor og far?

Flere spørsmål enn svar dukker fort opp

når tankene tar denne retningen.

Hva er egentlig der ute?

Får vi noensinne vite noe om det?

Milliarder av galakser finnes der ute.

Det må da finnes liv et sted der ute.

Vi kan da umulig være de eneste levende

i dette uendelige univers.

Tankene roter seg fort bort i mitt indre univers

når jeg ser opp mot stjernehimmelen.

Ketil

Porten

Porten var stengt.

Ingen banket på,

ingen kjente på den.

Synet av den stengte port

fikk mennesker til å snu;

gå en annen vei.

Men var den virkelig stengt?

Kanskje var det bare vinden

som hadde lukket den.

Kanskje ventet en bak denne port

at noen skulle komme.

Hvorfor snur så mange

 og går en annen vei

før de har prøvd?

Kanskje venter en bak denne port

 som ikke våger å gå gjennom porten selv.

Ketil

Latteren

Latteren har forsvunnet,

men smilet er her.

Den spontane latteren kommer ikke,

men smilet ligger på lur.

Den hjertelige latteren er borte,

men det varme smilet kommer.

Hvor er du?

Du har vært borte lenge nå.

Hvor gjemmer du deg?

Du er ikke i vitser eller filmer.

Gi lyd!

Ketil

Overflatiske mennesker

Hva er overflatiske mennesker?

Er det de som ligger i vannskorpa og vaker;

eller er det de som hører uten å lytte?

er det de som sier "ja" uten handling;

eller er det de som bare jatter med?

Jeg har nok virket overflatisk

i mange sammenhenger..........

men under overflaten har det boblet

og jeg har fundert:  "Hvordan kan jeg hjelpe?

uten og kunne gi svar her og nå;

kanskje var det for sent når jeg var ferdig

med min tankevirksomhet.

Ketil

 

Mye mellom himmel og jord

Jeg ser mye, men forstår ikke alltid det jeg ser.

Jeg hører mye, men forstår ikke alltid det jeg hører.

Jeg leser mye, men forstår ikke alltid det jeg leser.

For jeg er ganske enkelt........... et vanlig menneske,

men en ting forstår jeg:

Det er mye mer i mellom himmel og jord

enn noe menneske kan forstå.

Ketil

Tausheten

Jeg kommer aldri til å slutte

 å undre meg over tausheten.

Hvilken virkning den har på oss.

Den kan skape usikkerhet

og den kan vekke harme.

I motgang og mørke er den

en forsterker til det verre.

Men.........taushet er nødvendig

......noen ganger.

Og blant mennesker som forstår,

trengs ingen ord om alt blir stille.

Ketil  

 

Politikk

Jeg har ofte lurt på som skjer med disse folkevalgte,

som er valgt inn i kommuner og stat,

når de har fått vår velsignelse til å styre.

Framsynhet forsvinner til stadighet.

Trangsynhet oppstår i viktige saker.

Leter til stadighet for å finne syndebukker,

men det er sikkert for å bedre ting.......kanskje.

Og hvordan kan de styre vårt land,

når en del av dem ikke kan styre seg selv;

eller holde styr på sitt eget parti!

Man blir jo litt tvilende til dette skumle ord

........politikk!

Håper at alt blir bra til slutt.

Ketil 

Hvorfor?

Da jeg var liten spurte jeg ofte de vanlige spørsmålet: Hvorfor det? Fikk vel oftest også svar,  om det var helt riktig vet jeg ikke......men jeg var fornøyd Smiler stortJeg vokste opp med foreldre som ga oss barn oppmerksomhet og omsorg.

Nå, etter mange, mange år med erfaring.........ja, og passert godt over middagshøyden, har på nytt spørsmålet dukket opp i mine tanker. HVORFOR?

Hvorfor er så mange mennesker overflødiske?

Hvorfor tas ikke ordet OMSORG på alvor?

Hvorfor fungerer ikke vårt helsevesen, psykiske og fysiske, som det skal; hele tiden dette evendelige spørsmålet om ressurser?

Hvorfor lider de eldre.........står i kø for å få sykehjemsplass; den pleie de har krav på.....osv?

Det er så mange hvorfor, men så lite forståelige svar. Det blir så ofte bortforklart med tonnevis av ord og blir bare svada.

Er det min framtid, og ikke bli tatt vare på? Er det rettferdig, jeg har da lagt ned masse arbeid for at andre skal ha det godt. Hvorfor skal ikke jeg bli pleid når jeg blir gammel?

Vannet

I vannmagasinene mangler det vann.

Hvorfor det? Hva er nytt?

Er det ikke sånn hvert år da?

I år det det visst verre enn noensinne.

Hvor blir det av vannet?

Jeg blir skremt....for hvordan skal det bli?

Snart har vi ikke vann i det hele tatt.

Hvor blir det av det som faller ned fra skyene?

Bruker vi for mye til å slukke vår tørst,

eller for mye når vi vasker hus og klær?

Ikke vet jeg, for jeg er ikke en slik ekspert,

men en ting vet jeg: Det kommer jo i bøttevis ned fra skyene.

Det kan ikke ekspertene bortforklare....

så hvorfor kan vi ikke ha nok energi til oss som bor i dette land!!

Ketil

Grubling

Et dna som følger med i alle slektsledd,

er dette med grubling.

Man går og grubler..... og ser ikke grøftekanter

eller medmennesker; kanskje man også snubler.

Man grubler mens man sover;

er helt utslitt når dagen gryr.

Men slik er det og slik vil det alltid være......

det med grubling, for det ligger i vår menneskelig vesen

......og gruble..........og snuble...........

og så lenge man ikke finner noe svar........

så fortsetter man bare disse grublerier.

Ketil

Stemmen

Hører en stemme.

Den sier så mye rart.

Ler.....  en vits ble fortalt.

Det høres så ærlig ut....

det denne stemmen forteller.

Den forteller ikke løgn,

bare den rare sannhet.

Heisann, det var noe kjent....

med denne stemmen.

Ikke så rart.......

Den er min!

Ketil

 

Hvorfor skjer det?

Jeg  skjønner ikke alt som skjer med alt og alle her på jorden.

Ikke vil jeg vite at heller,

for det hadde nok blitt for mye for mitt hode.

Men likevel undres jeg på hvorfor noen lider så mye.

Noen får jo  mye mer lidelse og blir påført mere smerte enn andre.

Jeg tror ikke at mennesker oppsøker disse ting frivillig.

Men unntak finnes, som i alt annet i livet,

for jeg har selv opplevd mye og det meste var vel selvforskyldt.....tror jeg!

Er det tilfeldigheter eller er det forhåndsgitt?

Er det våre veivalg som fører oss inn i lidelsen og smertens verden?

Svarene ligger nok alt for godt skjult for oss mennesker å finne,

så vi må bare leve våre liv og ta imot det som kommer.

Men jeg vet; det er utrolig mye flotte gleder og lykke som man får oppleve,

som kan lindre både lidelser og smerte!!

Ketil

Ja

For en tid tilbake var den en person som ga meg sitt JA på et spørsmål. Dette ja'et betydde mye for meg, for det ga meg den troen at det skulle vare hele livet.
Det viste seg at dette JA bare var et ord som ble sagt..... ja, hvorfor ble det gitt?
Den andre personen sa det bare for moro eller kanskje for å opprette en interesse.
Trodde ikke det fantes slike personer som lekte seg med et slikt viktig ord.

Hvorfor?

Når man sitter i en stille stund under en klar stjernehimmel, kommer tankene om: Hvorfor er jeg egentlig her? Hva er min rolle i denne verden?

Har jeg kanskje fullført min rolle ved være med å skape et mesterverk, et nytt menneske, min kjære datter?

Ikke fikk man selv velge om man ville delta i denne  verden og ikke vet man avslutningen, når den kommer eller hvordan. I disse tankerekkene oppstår en slags tomhetsfølelse. Da er det viktig å bruke den og ikke la seg lamme av den. Bruk den til å riste litt i seg selv og komme igang med det som man har startet . Endepunktet på veien vet man, for det er det eneste sikre i denne verden. Men målsetningen frem dit må være å ha det best mulig og gi andre en sjanse til å oppleve det samme.

Jeg undres om jeg overhode kan få lov til å si de tre ordene: "Jeg elsker deg", flere ganger i mitt liv. Det er ord som sier så mye; ja, de sier alt.
Siste gang jeg brukte dem, kom de rett fra hjertet.

Kompliment

Positive kommentarer og positive kompliment blir ofte mottatt med negative tanker. Møter ofte det positive med negative signaler. Jeg får en positiv kommentar og svarer med en negativ.
Ligger det naturlig i mine gener dette? Er det bare meg som gjør det?

Det hvite

Hvitt, blende hvitt. Uskyldens farge sies det. Men er den virkelig det?
Jovisst ser den uskyldig ut der den brer seg utover landet på vinteren. Jeg snakker om snø, som kan være reddende noen ganger med sitt innhold av vann og som man kan grave seg ned i.
Men som mye annet kan skinnet bedra. Den hvite snøen kan være lumsk. Den bringer med seg kulde; kulde som trenger inn i hus, inn i kropp og sjel. Legger seg som en falsk venn inntil oss. Dette hvite kan drepe. Noen ganger fort og brutalt, andre ganger langsomt. Den er lumsk fordi det er ikke alltid du merker dens egentlige hensikt.

Likevekt

Kroppens likevekt/harmoni/ying & yang.

Har tenkt en del på dette. Prøvd det liksom ut. Det er vel hjernen som varsler kroppen at det er noe som ikke stemmer. At kroppen ikke har likevekt.
Har ikke skjønt det før, har vel ikke tenkt så mye på det heller, men fikk erfare det på bowlingbanen. Skjønte ikke hvorfor jeg ikke traff disse forbaskede kjeglene. Spesielt hvis jeg var åndsfraværende eller ikke hadde spist på et par dager. Etter hvert begynte mine tanker å sirkle om dette og jeg prøvde forskjellige ting. Begynte å kjenne/føle når kroppen hadde funnet sin harmoni eller likevekt. Det kriblet ikke lenger innvendig. Pusten gikk mye roligere.
Å kjeglene begynte å falle.
Etter et halvt liv så har til slutt begynt å forstå hvor viktig dette er. Med likevekt i kropp og sjel, klarer man å ta utfordringer og oppgaver med ro. Ikke miste besinnelsen for den minste ting.

Blå

Etter å ha vært på kunstutstilling for første gang er jeg ovebevist om at blått er livets farge. Nyansering av den blå fargen kan illustrere livets gang, lik vannet, eller menneskets sinn.
Tenk deg den helt lyse blåfargen. Alt er går lett og du har ingen problemer. Positiviteten blomster og man føler seg lykkelig.
Vanlig blå som det helt vanlige i livet. Du liksom flyter gjennom livet uten de helt store overraskelsene. Så kommer den dypeblå fargen som kan oppfattes som dyster. Livet er tungt, du må konsentrere deg hver dag for å komme gjennom dagen.
Når jeg sitter å studerer himmelen og ser alle nyanseringen i blåfargen, så kan jeg kjenne igjen deler av mitt liv. Likedan finne blåfargen for min sinnsstemning akkurat der og da.

Innsikt

Selvinnsikt er et rart ord synes jeg. Består av to ord, men to "vanskelige" ord.
Selv = meg selv = egoet
Innsikt = innsyn = intern
Kunne vel ha delt det siste også i to, men da hadde det blitt for vanskelig for meg.
Kan dette sies med andre ord? For eksempel, se sitt eget ego? Hvordan er jeg ovenfor andre mennesker?
Hvor mange mennesker i verden er egentlig i stand til dette?????
Tror ikke det finnes noe fasitsvar, men etter å "våknet" selv, tror jeg nok at mange, og da mener jeg mange, bør begynne å tenke over dette spørsmålet.
Er da evnen medfødt eller innlært?
Har kommet til den konklusjonen at medfødt kan den vel ikke være for vi er jo født med hard-disken tom. Bare de naturlige instinkter er der, som til andre pattedyr.
Vi er avhengig av å bli fortalt hvordan vi skal være ovenfor andre mennesker. Noen ganger svikter denne lærdommen eller den går i glemmeboken for vi ikke får feedback. Og det kan få tragiske utganger.
Jeg undres på; er vi altfor redde for å si ifra eller gi tilbakemeldinger til medmennesker?
Jeg mener dette er en plikt i et vennskap.
Hva skjer når vi ikke har selvinnsikt?
Tror nok at vi tråkker ofte i salaten og sårer andre mennesker rundt oss. Vi blir kanskje ofte kalt arrogante, noe som ikke er tilfelle. Ikke hos meg nei.
Men det å tråkke andre på tærne handler om bare å tenke på seg selv. Egoet har tatt over. Ser ingen andre, bare meg selv.
Undres på om de med dårlig selvinnsikt egentlig har dårlig selvbilde/selvtillit.
Erfaringen sier meg at mange har det!!!

FØLGE STRØMMEN

Jeg kan sitte i timesvis å se på vannet som renner nedover en bekk. Det renner i fossefall, stryk og rolige partier. Tankene går da til hvordan livet er. Hvor like vannet og livet er. Fossefallene er de turbulente deler av livet, som oppstår selvforskyldt og/eller uforskyldt. I noen tilfeller er det mange fossefall og det er det også i enkelte liv.
Etter fossen kommer det rolige partiet som er en slags utladning. Gjennvinner kraft og ro.
Stryk er det mange av, store og små. Slik er livet også.Motgang møter vi på vår vandring. Og slik må det være for at vi skal nyte godt av livets lære.
Min påstand er at det finnes ikke bekker uten stryk eller fossefall. Vi kan heller ikke gå igjennom livet uten noe som helst motgang. Jeg tror ikke vi blir lykkelig av det.
Er det slik da at bekken renner veldig rolig, trenger vi alltid å følge strømmen?
Vi føler trygghet med å ikke bryte ut, men helt lykkelig,nei det tror jeg ikke.
Samfunnet består av utallige uskrevne normer og regler. Jeg går meg ofte bort i de. Tror det er bare sunt å bryte enkelte mønster. Hvorfor skal andre mennesker få bestemme over meg. Jeg bestemmer selv over mitt liv og min sjel. Vel og merke innenfor de skrevne lover og regler.

Universet.

Når jeg sitter på hytta en klar høstkveld og skuer opp på himmelen kommer det ofte noen tanker om hvor små vi egentlig er. Tusenvis av stjerne glitrer der oppe. Hørte nettopp at universet er uendelig. Det var nå fastslått.
Da er mine tanker,  hvordan ser de andre planetsystemene ut? Er det andre ting der ute? Jeg får så fryktelig lyst til  å dra ut dit, selv om jeg vet det ikke går, men lysten er stor.
Og når jeg da tenker på dette enorme universet så slår deg meg; vi må da være helt teite hvis vi tror at vi, ja nettopp vi, er de eneste levende vesener i dette enorme univers.
En annen tanke som har slått meg er at kanskje er vårt univers bare en bitte, bitte liten ting av et mye større univers. Som et lite atom inne i en mennskekropp. Man kan virkelig bli gal over å sitte å tenke slik.


Tankene om universet er fortsatt i virksomhet. Så ufattelig stort det er og som jeg har sagt før; jeg mener og tror at vi ikke er alene i universet. Det går bare ikke an!
I den nærmeste galaksen er mange millioner stjerner, om ikke milliarder, og det må finnes en stjerne eller planet der som har liv. Tror jeg må finne litteratur om dette.

Tro

Tror jeg på noe? Et spørsmål jeg har stillt meg mange ganger. Må jeg tro på noe.
Jo, jeg må vel tro på livet fremover.
Når noen sier ordet tro til meg så forbinder jeg det med religion. Barnelærdommen må virkelig sitte godt. Hva er religion da?

Himmelen

 Skyene gled langsomt over himmelen. Lengere vest falt regnet. Solen prøvde sikkert å bryte gjennom, men klarte det ikke helt. Det virket som en kamp der oppe; hvem er sterkest?
Hva ligger egentlig bak skyene? Er det himmelen eller bare en blå bakgrunn, som om vi er omgitt av en såpeboble der noen har dryppet dråper med blåfarge på. Enn bak der da? Jeg vet at det bare svart lengere ut, fordi noen astronauter har vært der og sett det. Jeg har også sett bilder fra verdensrommet. Det finnes ikke lys der. Helt mørkt.
Så det vil altså si at himmelen vi ser er paradis og det mørke bak der er helvete. Eller er helvete en annen plass. Barnelærdommen er jammen dypsindig.

Tro

 Å ha en tro må man ha. Det har jeg lært eller hørt siden jeg var liten. Vokste opp med det i tankene at tro var religion, alt det kirkelige sto for. Det fantes en Gud i himmelen og hans sønn, Jesus, vandret rundt på jorden.

Etter hvert som årene gikk og jeg ble voksen forsvant denne troen. Hvorfor skulle vi tro på en Gud som ikke hjalp noen på jorden? Heller ikke jeg fikk hjelp når jeg trengte det. Er da hele denne troen en fantastisk fantasi, noen som hadde forfattet en god historie? Bibelen, en godt skrevet roman. Ikke vet jeg, men til og med forskere og teologer strides om dette.

Men å tro på noe er viktig. Mennesket overlever ikke lenge uten. Jeg tror alle finner seg et eller annet å tro på. Det være seg religion, penger, makt, mennesket eller livet.

Religion har jeg prøvd. Det fungerte ikke på meg. Penger og makt ligger ikke for meg. Selvsagt har det vært gøy med penger og makt, men jeg tror ikke jeg ville ha hatt noe godt liv med det.

På mennesket har jeg liksom mistet troen. Det virker som noen har kommet til verden bare for å skape ufred og jævelskap. Skal ikke ta alle under en kam, men likevel…… Vi er flinke til å lage lover og regler; og tror alle skal følge dem.  Det som jeg tenker på og berører meg mest, er mobbing og være jævlige mot hverandre. Jeg er ikke noe solskinn selv, men med hånden på hjertet tror jeg ikke at jeg bevisst prøvd å skade noen.

Å snakket stygt om folk bak deres rygg, ja, men ikke med tanke på å skade dem. En av mine leveregler er å prøve å unngå baksnakking, men det er ikke enkelt. Det foregår overalt, føles det ut som.

Jeg tror på meg selv. Det er jeg nødt til å gjøre, hvis ikke er min selvtillit borte og da har jeg et problem. Det er ikke lett å tro på seg selv. Oppturer kommer og da er livet lyst. Har funnet ut at jeg bruker denne tiden på å lagre selvtillit i en slags bank. For nedturene kommer, og de kommer med dype, trange daler. Hvor dagslyset ikke når ned. Det er ikke verden som går under, men det føles ut som om jeg selv forsvinner.  Da er lageret godt å ha. Utrolig hvor flink jeg har blitt til å klatre opp disse bratte veggene. Opp til der solen skinner.

En annen tro som er mektig, er min lille familie på en. Et barn som er i ferd med å voksen. Å ha troen på sitt barn er en sterk tro. Den har hjulpet meg mye og jeg bruker den. Vel og merke uten å si noe om det. Kommunikasjon er ikke min store lidenskap, ikke verbalt i hvert fall.

SPØRREORD

Hva, hvordan, hvorfor, hvor, hvis osv er spørreord som jeg egentlig ikke har tenkt så mye på. Ikke før de siste 2 årene; spesielt hvorfor og hvis. Ganske spesielle ord for de setter igang tankevirksomheten.

"Hvorfor ble det slik det ble ?" "Hvorfor tok jeg ikke et annet valg?"

Det er ikke at jeg misliker mitt liv nå, men har brukt mye unødvendig ressurser psykisk og fysisk for å komme hit jeg er nå. Man skal ikke se seg tilbake heter det, men tankene styrer man ikke selv. Noen ganger virker det som de lever sitt eget liv og da kommer de negative tankene først. Hvorfor har ikke jeg eget hjem og familie. Hvorfor har andre utbetalt hus, bil og hytte ? Trøster meg selv at de har sikkert gjeld til langt over ørene.
Hvorfor sitter jeg her foran pc'en om kveldene og skriver om alt dette, skulle jeg ikke ha vært sammen med venner.

Hvis jeg hadde tatt det valget der.....
Hvis jeg ikke hadde blitt med på.....
Mange rare tanker om disse to ordene.