"Du, pappa," sa smågutten til faren sin. "Fortelle meg om kjærligheten."

Og faren begynte i tradisjonell stil å fortelle om biene og blomstene.

Guttungen hørte på en stund, men så avbrøt han: "Det der er sikkert nok, fatter'n. Men hva gjør bien dersom blomsten ikke vil?"

Ola og Kari skulle på jeger- og fiskerforeningens årsfest og var i ferd med å iføre seg sine stiligste gevanter. Da oppdaget Ola at det manglet en knapp i buksesmekken; kunne Kari være så snill og sy den i for han? Men Kari var for opptatt til slikt akkurat nå.

"Stikk heller over til nabokona," anbefalte hun. "Hun er alltid så hjelpsom og snill. Dessuten er ikke mannen hennes hjemme i kveld."

Som tenkt, så gjort, og det var ikke nei i nabokonas munn. Hun sydde og sydde, mens Ola hadde buksa på.

Kari ble virkelig forbauset da Ola plutselig kom hjem igjen med en blåveis.

"Men kjære vene, hva er det som har skjedd?"

"Å, ikke annet enn at mannen til naobekona kom uventet hjem akkurat da kona hans skulle bite av tråden."

Han var kjent for tre ting i bygda, han Ola. Det var hans uvanlige store dugelighet som jeger og fisker, samt for sin store barneflokk. Det var ikke helt ubetydelige beløp han regelmessig kunne hente i barnetrygd.

"Det er neiggo ikke småtterier du kan hente," sa kassereren med et glimt i øyet.

"Nei, nå for tia skar'n itte lea mye på seg før det blir peeng ta det," svarte Ola.

Eirik hadde for vane å reise litt rundt i landet og prøve fiskelykken i stadig nye elver. Og når han ikke fiska, likte han godt å tøyse litt med jentene i bygda; ja, noen ganger ble det riktig så hett. Som nå forholdet til Evelyn.

"Nå, har den nye flammen din begynt å snakke om ekteskap, da?" spurte ei nysgjerrig venninne.

"Jada, her en kveld fortalte'n at'n er gift," svarte Evelyn.

På vei til hytta var ekteparet utsatt for en ulykke. Politiet kom til stedet og ga seg til å spørre ut ektemannen som hadde sittet ved rattet: "Og når merket du at kona hadde falt ut?"

"Det ble så stille," sa mannen.

Paul hadde vært enkemann i flere år, men kjente seg aldeles ikke ensom.....han hadde jo jakta. Men da han såvidt hadde fylt 70, overrasket han alle med å gifte seg med ei utenbygds jente på bare 22. Litt av ei jakt, mente bygdefolket. Men hvordan i all verden hadde han greid å overtale ei lekker ungjente til å gifte seg med han, selv om han hadde stor formue?

"Å, jeg innbilte henne at jeg var 89," sa Paul.

Jakt og fiske er ikke lenger forbeholdt mannfolka. Stadig flere jenter er aktive, og bra er det. Ja, så bra er det at formannen i en jeger- og fiskerforening ivret for å få valgt en av de ivrigste, hu Hulda, inn i styret.

Men da det hadde gått ett par år, hadde Hulda fått seg i byen og måtte derfor flytte. Foreningen stelte til et hyggelig avskjedsmøte, og taler ble holdt både av formann og avtroppende kvinnelige styremedlem. Og slik avsluttet Hulda sin tårevåte avskjedstale: "Det har vært en fornøyelse å arbeide under deg, formann."

Han var sur og lei seg etter å ha giftet seg og brant etter å betro seg til sin beste venn, fiskkompisen: "Her kommer en altså gående ut av kjerka med brura ved sin side, og så er det en tulling som bøyer seg fram og hvisker til meg: Du er vel klar over at hu snorker!"

Laksen glimret med sitt fravær. Derfor dro Olaf like godt hjem igjen, ilter og uventet. Til sin store overraskelse fikk han se en brennende sigar i askebegeret.

"Å i huleste kjem den siggar'n frå?" spurte han kona som lå halvnaken i senga.

Dette hadde kona vanskelig for å svare på. Det varte og det rakk, plutselig hørtes en grov røst fra garderobeskapet: "Frå Cuba!"

Tre harejegere kom i skade for å skadeskyte en fjerdemann på laget, med døden til følge. Nå visste de ikke sin arme råd hvordan de på en hensynsfull måte skulle få fortalt enka om den tragiske tildragelsen. Karene hadde en lang og vanskelig diskusjon, og enden på visa ble at en av dem meldte seg frivillig. Han gikk hjem til henne, ringte på og spurte forsiktig da hun åpnet: "Goddag, er det enkefu Pettersen?"

"Nei."

"Hvem er De, da?"

"Det er fru Pettersen."

"Ska' vi vedde?"

Ei ung bondekone henvendte seg til legen fordi mannen hennes stort sett bare drev med jakt og fiske og ike var så fyrrig som hun kunne ønske.

"Hva skal jeg gjøre? Gi ham tran og vitaminpiller?" spurte hun fortvilet.

"Nei," svarte legen. "Prøv heller med honning."

Som sagt, så gjort.....mannen ble foret med honning til alle døgnets måltider. En fjorten dagers tid senere spurte legen hvordan det gikk med ham.

"Jo takk," sa kona. "Han har begynt å summe, men ikke å stikke ennå."

For å få tiden til å gå, satt noen sportsfisker-enker sammen og lot skravla gå, blant annet kom de inn på tipping. En av dem forklarte at hun brukte en fyrstikkeske med tippetegn på, mens en annen stolte mest på avisenes tippeeksperter. En tredje sverget til en sukkerbit-terning hun hadde laget, mens den fjerde sa: "Å, gid, jeg liker nå best snurrebassen til mannnen min, jeg da."

Friluftsmann på sin hals var han. Og han sa sjelden neitakk til en darm. Kona hans var derimot sterkt imot en hver form for alkohol.

En kveld ble de to sittende og prate om det var riktig å servere rusende sterkdrikk i gravferder. Mannen hevdet at dette var selvsagt......det var derfor det het gravøl fra gammelt av.

"Kan så være," sa kona. "Men i gravferda mi skal det iallfall ike serveres en dråpe sterkt."

"Ja, du må vel få viljen din, da," sa mannen temmelig trist til mote. "Men da skal du samtidig vite at dagen er helt ødelagt for meg."

Familien fikk tvillinger, to sønner. Navneproblemet ble løst ved at den ene ble kalt opp etter faren. Han fikk navnet Artur. Den andre ble oppkalt etter anledningen. Han ble kalt Bærtur.

Jeger og bonde Petter Nersveen var blitt enkemann, og så måtte han klore ned teksten til en annonse der han søkte etter husholderske. Slik ble det:

"Plass ledig hos enkemann med lite stell."

Som sportfisker-enke var Mari nokså lei av at gubben nesten aldri var hjemme, men i stedet svingte stanga så ofte det lot seg gjøre. Nå hadde hu vært både sur og rasende i lenge tider......ja, hu så vel nærmest ut som et tordenvær.

Men så en grytidlig morgen så Mari riktig så koselig ut, og gubben sukket lettet: Er'u ikke sint lenger'a, Mari?"

"Å, ikke innbill deg noe......jeg bare hviler ansiktmusklene."

Styremedlem Johnsen i jeger- og fiskerforreningen kom noe forsinket til møte og forklarte det med at kona nettop hadde født trillinger.

"Trillinger?" utbrøt formannen. "Det forekommer jo så sjeldent. Jeg skjønner ikke at du får tid til stort annet."

Under jakta fortalte Oskar kompisen sin at han var livredd.

"Jeg har fått et brev fra en type som sier han skal stikke jaktkniven i meg, dersom jeg ikke lar kona hans være i fred."

"Ja, men da er det vel bare å holde seg langt unna henne , da?"

"Å, det er nå ikke så enkelt.....han har glemt å underskrive."

Litt av en jeger, javel! Men ellers smålåten, uten noe ønske om å stikke seg fram. Slik var Simen. Men da det hadde vært slagsmål og leven utafor huset hans ei natt, måtte han til pers. Han måtte vitne i retten, der han ble spurt om hva han hadde observert, og om hvem som etter hans mening hadde skylda for spetakkelet.

"Nei, det veit je nok itte," sa Simen. "Vi hadde lagt oss for natta, kjerringa og je. Ho lå ytterst, men je lå på innersia langs veggen. Og da je skulle stå opp for å sjå ut, vart je så hefta de je skulle skreve over kjerringa at da je kom fram tel glaset for å sjå, så var levenet slutt."

Mannen hennes var riknok sportsfisker, men jakt hadde han liten sans for. Derfor kunne hun aldri vente seg en pels av ham. Og derfor befant hun seg nå inne i en fornem forretning for å kjøpe seg en pels, som ikke måtte være så altfor kostbar, men likevel se dyr ut.

Endelig fant hun en.

"Den tåler vel regn og snø," spurte hun ekspeditøren.

"Naturligvis. Har fruen noensinne sett en kanin med paraply?"

"Syns ikke det smaker like godt av denne fisken som av den vi åt i forrige uke," sa'n Sjur som var sportsfisker og litt av en skjønner når det gjaldt fisk.

"Det var da merkelig," sa kona. "Det er jo den samme fisken.

Til en gammel gård oppi dalen kom en dag to sportsfiskere og ba om losji for natta. Bare kona på gården var hjemme og hun sto og kokte graut. Joda, losji skulle de så gjerne få, men graut tilbød hun dem ikke. Nå viste det seg å være bare ett soverom på gården. De to karene måtte derfor dele seng i den ene enden av rommet, mens kona la seg alene i den andre enden.

Natta ble langdryg for de to karene, som var skrubbsultne og lå der og fantaserte om grauten der ute på kjøkkenet. Til sist kunne ikke den ene dy seg lenger og listet seg ut på kjøkkenet. Han hadde et snøre med seg i lomma. Det la han igjen hos kameraten og trakk tråden med seg ut i kjøkkenet, slik at han kunne komme tilbake til riktig seng. Men kameraten var litt av en skøyer. Han kastet snøret over i senga der kona sov.

Da grauttyven kom tilbake med grauten i nevene, fulgte han tråden og la seg under teppet til gårdkona. Med det samme snudde hun på seg og trakk et langt pust i søvne.

Da hvisket grauttyven inn i øret hennes: "Du treng itte blåse. Den er itte varm."

En sportsfisker skrev seg inn i gjesteboka på et mindre gjestgiveri. Da fikk han øye på et lite insekt som krøp over siden.

"Hva er det der?"

"Vegglus," svarte verten.

Da tok sportsfiskeren sekken, gikk mot døra, snudde seg og sa: "Egentlig har jeg ikke så mye imot vegglus. Men jeg synes det går over streken når de studerer gjesteboka for å se hvor de skal bo."

Sommerdagen var dirrende varm da en sportsfisker på vei til elva kom forbi stua hennes Olava. Hun ba sportsfiskeren inn på en bolle iskald melk. Olava hadde smågris som ruslet rundt i stua og som nå kom bort til fiskeren der han sto og drakk. Da sa hu Olava: "Nei, trur du itte grisen kjenne att koppen sin, du!"

Familien Pettersen hadde leid hytta for tre måneder, men etter bare ei uke gikk Pettersen til utleieren og sa at de ikke kunne bo i hytta lenger.

"Det trekker no' innmari nede ved golvet. Vi er forkjøla alle sammen."

"Men kan trekken virkelig være så ille, da?"

"Visst er den ille. I går kveld mistet veslegutten munnspillet sitt på kjøkkengølvet, og der lå det og spilte "Gjøkvalsen" hele natten."

Han hadde kjøpt seg ei hytte som hadde stått ubebodd i flere år, og under rydding fant han blant mye annet skrot en kvittering for et par støvler som var innlevert hos skomakeren i bygda for 11 år siden. For moro skyld avla han skomakeren en vistitt og leverte inn kvitteringen. Skomakeren begynte å leite i hyllene, men etter en stund kom han tilbake og leverte fra seg kvitteringen.

"Jasså, du finner ikke støvlene, hæ?"

"Joda, de blir ferdige fredag."

En gjeng sportsfiskere satt inne på vidda og åt, og hele tiden kom en mygg og satte seg på skjea til en av karene. Han blåste den bort gang på gang, men myggen bare kom tilbake, om igjen og om igjen. Da sa karen: "Skitt la gå. Huk deg ned!"

To eldre jegere satt på hytta en kveld og pratet om kalde vintre før i tiden.

"En vinter var det så bælande kaldt at je måtte kutte halen av katta," sa den ene.

"Å? Men det blei vel itte varmere av det?"

"Jo, det tok mindre tid å sleppe katta ut og inn av døra, veit du."

Gode naturfotografer har vi fått en del av etter hvert, men mange av dem må spe på med vanlig fotografering for å overleve. Ei tauskjerring gikk til en slik fotograf for å få tatt et portrett av seg. Men først knyttet hun skjørtet sitt hardt sammen nedentil.

"Hvorfor gjør du det, da?" spurte fotografen undrende.

"Jau, æ veit da vel at æ bli ståean på haue inni det derre apparatet ditt," svarte kjerringa.

To jegere kom til en bekk og den ene hoppet lettbeint over, mens den andre, som var litt baktung, ramla i bekken så det riktig skvatt.

"Det er ikke vedt at du forteller detta tel noen," sa han.

"Nei, er'u sprø," sa den andre. "Jeg skal ikke si noe. Men du veit, det har nå lett for å bli spørt likavæl."

Snille frøken Pettersen hadde hatt hytte i mange år, noe ikke minst hennes lærerkolleger visste å sette pris på. Men nå var hytta invadert av mus, og snille førken Pettersen gikk den tunge vei til butikken for å kjøpe musegift.

"Nei, musegift er vi utsolgt for," sa ekspeditøren. "Men vi har rottegift."

"Blir ikke det litt for sterkt for musene, da?" undret føken Pettersen.

En svenske hadde vært på fiskeferie i Noerge og skulle hjem igjen. Han stanset ved grensen for å bruke de siste norske slantene til å fylle bensin.

"Jag skal ha för två kronor bensin."

"Javel," sa mannen på bensinstasjonen. "Vil herren at jeg skal nyse litt luft i dekkene også?"

Det var på den tiden da ikke alle og enhver hadde bil. To fiskesugne gubber dro av gårde i en vogn av gammel type, og langt oppe i en avkrok fikk de motorstopp. Noen feil ved bilen var umulig å finne, inntil de oppdaget at tanken var tom.

"skulle vøri artig og visst kor lenge vi har kjørt uten bensin," sa han som eide bilen.

Fjellet trekker stadig flere. Fjellvandring er snart noe "alle" driver med. Så hendte det seg at en fjellvandrer kom til et digert vatn som det vile ta mange timer å gå rundt. Men i ei seterbu fikk han tak i en fjellbonde som hadde båt. 

"Du ror meg vel over, du?"

"Nei, i dag har je itte tid. Je ska slå vollen."

"Men du får godt betalt!"

"Ja, jo, je kan nå vel ro deg et støkke utpå iallfall."

Da sportsfisker Andersen ruslet langs elva med stang og snøre, kom han til en gård han aldri hadde vært innom før. Da han fikk se kona på gården ute på tunet, hilste han pent og spurte om mannen var hjemme.

"Joda," svarte kona. "Han står i binga attmed grisa der borte. Det er han med hatt på."

Jens Nersveen var styremedlem i bygdas jeger- og fiskerforening, men på årsmøtet ba han seg fritatt.

"Javel, men da får du kanskje foreslå en annen, da," sa styreformannen.

Dermed reiste Jens seg, gransket forsamlingen nøye, en etter en, satte seg og sa: "Nei, jeg kan ikke anbefale noen her, så jeg får vel heller sitte et år til."

Jaktlaget satt om kvelden og pratet om løst og fast, og om naturen. 

"Før i tia, da folk itte hadde klokke, da brukte dom sola som klokke," fortalte Olaf.

"Kan så væra," sa han Sjur, "men åssen fekk dom trekt'a?"

To skogskarer møttes og den ene spurte: "Er'e mye snø i væga dine'a?"

"Åja, hain e' innpå to meter."

"Nei, så mye kan det vel itte vara, for det er bære ein meter der je driver like innpå her."

"Ja, men du veit denna vægen je driv på med, den har nå itte vøri måka på mange år, den dama'."

Han Vesle-Nils var yr av glede da han skulle få være med sin far og bestefar på isfiske. Nå var'n liksom for stor gutt å regne.

"Fikk du mye fisk, da, Vesle-Nils?" ville naboen vite noen dager senere.

"Fysj, nei," svarte Vesle-Nils. "Far min hadde glømt isboret heime, og bestefar var ikke kar om å finne vatnet."

Også isfiskere kan ha sine problemer.

"Førre vintern gikk je over ende på isen og ble liggende i fire veker," sa'n Ola

"Du frøys fast, da," repliserte Nils.

Sportsfisker-enka syntes det gikk altfor lenge før mannen hennes kom hjem fra fisketur, så hun bestemte seg for å gå langs elva på leit etter gubben. Etter en stund støtte hun på en annen sportsfisker, ivrig opptatt med å hale en lakserugg på land.

"Du har vel ikke sett mannen min her i nærheten, vel? Han kan vel ikke ha kommet så langt av gårde?"

"Nei," svarte sportsfiskeren, "ikke i denne svake strømmen."

"Hadde en fin drøm i natt. Drømte at jeg var på fisketur med Sophia Loren."

"Åssen gikk det'a?"

"Finfint. Fikk tretti ørreter."

To gubber satt på isen og pilket, men det var dårlig med napp; så som tidsfordriv tok de seg en aldri så liten knert fra tid til annen.

Lengt om lenge ble det napp. En av karene dro opp en liten pinne av en fisk. Han ble så arg at han tok fisken i den ene handa og flaske i den andre mens han slo en drammeskvett i fiskekjeften: "Dra neri att, du småen, og si til far din at vi har meir av detta her oppe!"