Det var en gang en konge som hadde en datter som var så overmåte vakker. Men hun var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Den ene etter den andre viste hun bort og gjorde dessuten narr av dem. En gang stelte kongen i stand til fest og bød inn alle giftelystne menn fra fjern og nær. De ble ordnet på en rekke etter rang og stand. Først kom kongene, så hertugene, så fyrstene, grevene og friherrene, og til slutt adelsmennene. Så ble kongsdatteren ført forbi rekken, men hun fant noe å utsette på hver og en av dem.
En var for tykk. “Øltønne!” sa hun.
Den andre for lang: “Lang som en stang.”
Den tredje var for kort: “Tykk og kort, send ham bort”.
Den fjerde for blek: “Den bleke død!”
Den femte for rød: “Rød av skam!”
Den sjette var ikke rakrygget nok, “Krokete tre gir dårlig ved!”

Og slik hadde hun noe å utsette på hver enkelt av dem, men hun gjorde seg ekstra lystig over en snill konge som stod helt øverst og som hadde en stor, krum hake.
“Hei,” utbrøt hun og lo, “haken hans ligner et trostenebb.”
Men da den gamle kongen så at datteren bare gjorde narr av alle frierne som stod der, og forsmåtte dem, ble han rasende og sverget at hun skulle gifte seg med den første og beste tiggeren som stod foran døra hans.

Et par dager senere begynte en spillemann å synge under vinduet for å tjene et par almisser. Da kongen hørte han, sa han: “La han komme inn.”
Da kom spillemannen inn i de skitne, fillete klærne sine. Han sang for kongen og datteren hans, og da han var ferdig, bad han om en liten gave. Kongen sa: “Jeg likte sangen din så godt at jeg gir deg datteren min til kone.”
Kongsdatteren ble forferdet, men kongen sa: “Jeg sverget på at jeg skulle gi deg til den første og beste tiggeren, og det skal jeg også.”

Ingen innvendinger nyttet, det ble sendt bud på presten, og hun måtte gifte seg med spillemannen med det samme. Da det var gjort, sa kongen: “Det sømmer seg ikke at du er i slottet mitt lengre som tiggerkone. Du kan reise videre med mannen din."
 Tiggeren tok henne i hånden og førte henne ut, og hun måtte dra bort sammen med ham til fots.
Da de kom inn i en stor skog, spurte hun: “Å, slik en vakker skog, hvem eier den?”
“Kong Trosteskjegg er eieren. Hvis du tok ham, var skogen din.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
Så gikk de over en eng. Da spurte hun igjen: “Hvem eier den vakre, grønne enga?”
“Det gjør Kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var enga di.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
Så gikk de gjennom en stor by, og da spurte hun igjen: “Hvem eier denne vakre byen?”
“Det gjør kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var byen din.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
“Jeg liker ikke at du hele tiden ønsker deg en annen mann,” sa spillemannen. “Er jeg ikke god nok for deg?”
Endelig kom de til et lite hus, og da sa hun: “Å, Gud, så ille dette huset er, kan noen bo i fattigdommen her.” Spillemannen svarte: “Det er ditt og mitt hus, der skal vi bo sammen.”
Hun måtte bøye seg for å komme gjennom den lave døra.
“Hvor er tjenerne?” sa kongsdatteren.
“Hvilke tjenere?” svarte tiggeren. “Du må selv gjøre det du vil ha gjort. Gjør opp ild og sett over vann, så kan du koke mat til meg, for jeg er veldig trett.”
Men kongsdatteren visste ikke hvordan hun skulle gjøre opp ild og lage mat, og tiggeren måtte selv gripe inn for at det skulle gå tålelig bra. Da de hadde spist den enkle maten, la de seg. Men om morgenen jaget han henne ganske tidlig opp fordi hun skulle ta seg av husholdet.
Et par dager levde de på denne måten og spiste opp forrådet sitt. Da sa mannen: “Det går ikke lenger at vi bare spiser uten å tjene noe. Du må flette kurver.”
Han gikk ut, og skar vierkvister som han tok med hjem. Så begynte hun å flette, men de harde kvistene stakk de sarte hendene hennes til blods.
“Jeg ser at det ikke går,” sa mannen. “det er bedre at du spinner. Kanskje du er flinkere til det.”
Hun satte seg ved rokken og prøvde å spinne, men den strie tråden skar henne snart i de myke fingrene så hun begynte å blø.
“Der kan du se,” sa mannen. “du duger ikke til noe arbeid. Deg har jeg vært uheldig med. Nå vil jeg prøve å handle med krukker og kjøkkentøy. Du skal sette deg på markedsplassen og falby varene.”
Å, tenkte hun, hvis det kommer noen fra min fars rike til markedsplassen og får se meg sitte her og fallby varer, kommer de til å gjøre narr av meg! Men det hjalp ikke. Hun måtte føye seg hvis hun ikke ville dø av sult. Første gang gikk det fint, for folk kjøpte gjerne av henne fordi hun var så vakker, og de betalte det hun forlangte. Ja, mange ga henne penger og lot henne beholde krukkene.
Nå levde de av det hun hadde tjent så lenge det varte, da kjøpte mannen på nytt inn en mengde kjøkkentøy. Hun satte seg med varene i et hjørne av markedsplassen og falbød dem. Da kom med ett en full husar ridende inn i krukkene, som gikk i tusen knas. Hun begynte å gråte og ble så redd at hun ikke visste hva hun skulle gjøre.
“Å, hvordan skal det gå med meg!” ropte hun. “hva kommer mannen min til å si!”
Hun løp hjem og fortalte han om ulykken.
“Hvem setter seg i hjørnet av markedsplassen med krukker og kjøkkentøy!” sa mannen. “Hold opp å gråte, jeg ser at du ikke kan brukes til noe ordentlig arbeid. Jeg har vært på slottet til kongen vår og spurt om de ikke trenger en kjøkkenpike, og de lovet at de ville ta deg til det. Du får gratis mat for arbeidet.”

Nå ble kongsdatteren kjøkkenpike og måtte gå kokken til hånde og gjøre det tyngste arbeidet. I begge lommene hadde hun en liten krukke. I dem tok hun med seg hjem det hun fikk av restene, og det levde de av.
Det nærmet seg tiden da bryllupet til den eldste kongssønnen skulle feires. Da gikk den stakkars kvinnen opp og stilte seg ved døra til salen, for hun ville se på. Da lysene var tent, og den ene vakrere enn den andre trådte inn og alt var bare prakt og herlighet, tenkte hun med bedrøvet hjerte på sin egen skjebne og forbannet sin stolthet og sitt hovmot som hadde fornedret henne og kastet henne ut i en slik stor fattigdom. Tjenerne kastet av og til biter til henne av de kongelige rettene som ble båret inn og ut og som sendte så gode lukter opp til henne. Hun puttet bitene i de små krukkene som hun skulle ta med hjem.
Plutselig trådte kongesønnen inn i salen. Han var kledt i fløyel og silke og hadde gullkjeder rundt halsen. og da han fikk se den vakre kvinnen i døra, grep han henne i hånden og ville danse med henne, men hun takket nei og ble forskrekket, for hun så jo at det var kong Trosteskjegg som hadde fridd til henne og som hun med hån hadde vist fra seg. Det hjalp ikke at hun satte seg imot, for han trakk henne inn i salen. Da røk båndet som holdt krukkene på plass i lommene hennes, og de falt ut så suppen fløt og matbitene fór utover. Da menneskene så det, begynte de å le og gjøre narr, og hun var så skamfull at hun ønsket seg tusen favner under jorda.
Hun løp bort til døra og ville rømme sin vei, men på trappen nådde en mann henne igjen og trakk henne med tilbake. Og da hun så på ham, oppdaget hun at det var kong Trosteskjegg. Han snakket vennlig til henne: “Vær ikke redd, jeg og spillemannen som har bodd med deg i det usle huset, er den samme. For din skyld har jeg forkledd meg slik, og jeg var også husaren som red gjennom krukkene dine så de ble knust. Alt skjedde for å bøye stoltheten din og straffe deg for hovmotet du hånte meg med.”
Da gråt hun bitterlig, og sa: “Jeg tok feil og er ikke verdig å være din kone.”
Men han sa: “Gråt ikke mer, de onde dagene er over. Nå skal vi feire bryllup.”

Da kom kammerjomfruene inn og kledde henne i de vakreste klærne hun hadde sett. Og faren hennes med hele hoffet kom, og ønsket henne tillykke med kong Trosteskjegg. Først nå tok den riktige gleden til. Jeg skulle ønske at du og jeg også hadde vært der.

I gamle, gamle dager, da den kjære Gud kom ned på jorden iblant og gikk omkring blant menneskene, traff det seg slik en kveld at han var trett. Det ble natt før han fant herberge, men så kom han til et sted der det stod et hus på hver side av veien. Det ene huset var stort og vakkert, det andre lite og fattigslig. I det store bodde en rik mann, men i det vesle bodde en fattig. Da tenkte Gud: - Jeg banker på hos den rike, for der er jeg ikke til byrde.
Da den rike hørte at det banket på døren, åpnet han vinduet og spurte hvem det var. "Det er en som gjerne vil ha nattely, svarte ferdesmannen."

Den rike mannen så på ham, men den kjære Gud hadde på seg slitte klær og så ut som en hjemløs stakkar, og derfor ristet rikingen på hodet og sa: "Her kan du ikke være! Hele huset er fullt av korn og grønnsaker, og hvis jeg skulle gi nattely til alle som banker på døren min, måtte jeg nok snart ta tiggerstaven selv. Du får skaffe deg hus et annet sted." Så smelte han igjen vinduet og lot den kjære Gud stå utenfor.
Gud snudde ryggen til ham og gikk tvers over veien til det vesle huset. Han banket på døren, og den fattige åpnet straks og bad ferdesmannen komme inn. "Du får bli her i natt," sa han. "Det er mørkt snart, så du kommer ikke lenger i dag."

Det likte den kjære Gud, og så gikk han inn. Kona til den fattige gav ham hånden til god dag og bad ham ta til takke med det de hadde. Det var ikke så mye, sa hun, men de delte så hjertens gjerne med ham. Hun satte over potetene, og mens de kokte, melket hun geita. Så hadde de både å spise og drikke. Da maten var ferdig, satte den kjære Gud seg til bords med dem, og den simple kosten smakte godt, fordi ansiktene var så vennlige.
Da de hadde spist, vinket kona på mannen og hvisket: "Vi kan ligge på høy i natt og la den stakkars ferdesmannen få sengen. Han trenger til å hvile ut, for han har gått hele dagen."
"Gjerne det," svarte mannen. "Jeg skal si det til ham."
Så gikk han til den kjære Gud og sa at han skulle ligge i sengen og hvile seg ordentlig ut.
Den kjære Gud ville ikke ta sengen fra de to gamle, men de gav seg ikke før han la seg i den. Så bredde de høy på gulvet til seg selv.

Neste morgen stod de opp i grålysningen og gjorde i stand mat til gjesten, det beste de hadde. Da solen skinte inn gjennom det lille vinduet, stod den kjære Gud opp og spiste. Så ville han gå, men i døren snudde han seg mot dem og sa: "Siden dere er så fromme og gode, skal dere få ønske tre ganger. Jeg vil oppfylle ønskene."
Da sa den fattige: "Jeg har ikke andre ønsker enn å bli salig, og at vi to gamle skal være friske og ha det daglige brødet vårt så lenge vi lever. Noe tredje ønske har jeg ikke."

Da sa den kjære Gud: "Vil du ikke ønske deg et nytt hus?"
"Å jo," sa mannen, "kan jeg få det, så vil jeg nok gjerne det."
Og den kjøre Gud oppfylte ønskene og gjorde det gamle huset til et nytt. Så velsignet han dem og gikk videre.

Det var alt langt på dagen da den rike stod opp. Han gikk bort til vinduet, og der så han et pent, nytt hus med røde takstein der den gamle stua hadde stått. Han gjorde store øyne, ropte på kona sin og sa: "Hva i all verden er dette for et under? I går kveld stod det en gammel, elendig stue der borte, og i dag ser jeg et helt nytt hus! Spring bort og spør hvordan det har gått til." Kona gikk over veien og spurte den fattige, og han fortalte: " I går kveld kom en ferdesmann og ba om husly. Og i dag da han gikk, lot han oss ønske oss tre ting. Vi ønsket evig salighet, sunnhet og det daglige brød så lenge vi lever, og så et nytt hus istedenfor det gamle."

Kona skyndte seg tilbake og fortalte mannen hvordan det hang sammen. Da sa han: "Jeg kunne rive og slite meg selv i sund, så arg er jeg. Hadde jeg bare visst det! Fremmedkaren var først her og bad om husly, men jeg viste han bort."
" Skynd deg til hest," sa kona. "Kanskje du når ham igjen, og så får du nok tre ønsker, du óg."

Den rike gjorde som kona sa. Han kastet seg på hesten og red av sted, og det varte ikke lenge før han hadde nådd igjen ferdesmannen. Nå snakket han pent med ham og bad ham ikke være vond fordi han ikke hadde sluppet ham inn straks, kvelden i forveien. Han hadde lett slik etter dørnøkkelen, sa han, og imens hadde fremmedkaren gått. Men kom han tilbake samme veien, måtte han endelig ta inn hos han.
" Ja," sa den kjære Gud, "kommer jeg tilbake en gang, skal jeg gjøre det."

Så spurte den rike om han kunne få oppfylt tre ønsker, slik som grannen hadde fått. Ja, sa den kjære Gud, det kunne han nok få. Men det ville ikke bli til noe godt for ham, så han burde heller la være å ønske. Den rike mente at han skulle nok finne på noe som var til lykke, bare han viste at det ble oppfylt. Da sa den kjære Gud: "Ri du bare hjem, og tre ønsker skal du få oppfylt."

Nå hadde den rike fått det som han ville, og så red han tilbake. Han grunnet svært på hva han skulle ønske seg, og mens han satt slik fortenkt og lot tømmene henge, tok hesten til å springe på egen hånd. På den måten ble han revet ut av tankene sine og kunne ikke samle seg igjen. Han klappet hesten på halsen og sa: "Rolig, Blakken!" Men den gjorde byks på byks, og til slutt ble mannen sint og skrek: "Å, gid du knekket nakken!" Ikke hadde han sagt det før han lå i bakken, og hesten var død og rørte ikke på seg. Det var det første ønsket.

Mannen var sparsommelig, så han ville ikke miste salen. Derfor spente han den løs og slengte den over ryggen, og så gikk han videre. "Du har enda to ønsker," trøstet han seg med. Så drog han langsomt bortover den støvete landeveien. Det led mot middag, og solen brant. Han var gretten og trett, for salen var tung, og han visste ennå ikke hva han skulle ønske seg. "Om jeg så ønsker meg alle rikdommene og skattene i hele verden," sa han ved seg selv, "så blir det både det ene og det andre jeg heller ville ønske baketter. Jeg får stelle meg slik at jeg aldri får mer å ønske." Så sukket han og sa: "Bare jeg var som den bonden som hadde fått tre ønsker oppfylt. Han greide seg godt, for han ønsket for det første en mengde øl. For det andre ønsket han så mye øl han kunne drikke, og for det tredje en tønne øl attpå."

Gang på gang syntes han at han hadde funnet på noe lurt, men hver gang var det for lite når han tenkte bedre etter. Så husket han på kona si, hvor godt hun hadde det. Nå satt hun hjemme i den kjølige stuen og spiste. Han ble riktig arg, og uten at han visste av det, sa han: "Gid salen var hjemme og kona satt fast på den, så slapp jeg å gå her og slepe!" Med det samme han hadde sagt det siste ordet, var salen vekk. Han skjønte at det andre ønsket var oppfylt, men nå ble han varm om ørene. Han la på sprang, for han ville stenge seg inn i kammerset sitt og tenke på noe riktig stort til det siste ønsket.
Men da han åpnet stuedøren, satt kona i salen midt på gulvet. Hun kunne ikke komme løs, og hun skrek og jamret. "Gråt ikke," sa mannen. "Nå skal jeg ønske alle rikdommer i hele verden til deg! Bare bli sittende!"

Men da skjelte hun ham ut for en tosk og sa: "Hva skal jeg med all verdens rikdom når jeg sitter fast på en sal? Hvis du ønsket meg på salen, får du ønske meg av igjen og."

Og det måtte han gjøre, enten han ville eller ikke. Det tredje ønsket måtte bli at hun skulle komme løs av salen igjen, og det øsnket ble også oppfylt. Så fikk han ikke annet igjen for ferden sin enn bry og ergrelse, skjellsord og tap. Men den fattige levde lykkelig og glad til sin salige ende.

En gang ved sommerdagsleite gikk bjørnen og ulven og drev ute i skogen. Da hørte bjørnen slik vakker fuglesang, og så spurte den ulven: " Hva er det for en fugl som synger så fint?"
" Det er fuglenes konge," svarte ulven. "Den må vi bøye oss for." Men det var gjerdesmutten han mente.
" Er det sant," sa bjørnen, "så vil jeg gjerne se det kongelige slottet. Vis meg hvor det er."
" Det er ikke så lett som du tror," sa ulven. "Du må vente til dronningen kommer."

Like etter kom dronningen med mat i nebbet. Kongen kom også, og nå skulle de mate ungene. Bjørnen ville gå like bort til reiret, men ulven holdt ham tilbake og sa: " Nei, nå må du vente til kongen og dronningen har fløyet sin vei."
 De merker seg hvor reiret lå, og så drev de omkring en stund. Men bjørnen fikk ikke ro, han måtte endelig se det kongelige slottet, og så labbet han tilbake igjen. Nå var kongen og dronningen borte, og da han kikket inn, så han en fem-seks unger i et lite reir. "Er det et kongelig slott?" ropte bjørnen. "Det var ikke rare greiene. Og dere skulle være kongebarn? Nei, fantunger er dere!"

Da de små gjerdesmuttene hørte det, ble de sinte og holdt et svare leven. "Nei, det er vi ikke det!" skrek de. "Vi er kommet av godtfolk, skal jeg si deg, og dette skal du bøte for!"
Nå ble bjørnen og ulven redde, så de bråsnudde og gjemte seg i hulene sine. Men fugleungene skrek og bråkte, og da foreldrene kom hjem med mat, pep de: "Vi sulter oss! Vi rører ikke et flueben før alle i skogen vet at vi er godtfolks barn. Bjørnen har vært her og skjelt oss ut!"
Da sa den gamle kongen: "Bare vær rolige, barn. Dette skal vi nok ordne."

Så fløy kongen og dronningen til gjørnehulen og ropte: "Gamle bamsefar, hvorfor har du skjelt ut barna våre? Det skal du svi for! En blodig krig skal skifte rett mellom oss!"

Nå var krigen erklært, og bjørnen samlet alle de firbente dyrene, både okser og esler, hjorter og rådyr og alle som går på bakken. Men gjerdesmutten samlet alle dem som flyr i luften, ikke bare storfugl og småfugl, men mygg og hveps og flyer og bier.
D a det nærmet seg den tiden de skulle til å slåss, sendte gjerdesmutten ut speidere for å få vite hvem som var førere for fienden. Myggen var den lureste av alle speiderne. Den svermet om i skogen og summet over fienden som samlet seg. Så satte den seg under et blad der krigsrådet skulle holdes. Da reiste bjørnen seg og ropte på reven. "Du er den fuleste av alle dyrene," sa den, "så du skal være general og føre oss."

"Javel," sa reven, "men vi må ha et merke." Ingen visste noe de kunne bruke til merke, men da sa reven: "Jeg har en lang, vakker hale, den ser mest ut som en gild fjær. Den skal være merket vårt. Når jeg holder den i været, går det godt. Da kan dere storme på. Men lar jeg halen henge, da må dere flykte alt dere kan!"
Nå hadde myggen hørt det den ville, og så fløy den tilbake til gjerdesmutten og gav nøye beskjed om alt sammen.
Så brøt dagen frem da slaget skulle stå. Å hu, å ha - der kom alle de firbente dyrene trampende så jorden skalv. Og gjerdesmutten kom gjennom luften med hele hæren sin. De summet og surret og skrek og svermet så en mest kunne bli vettskremt. Og så satte de løs på hverandre.

Men gjerdesmutten sendte vepsen i vei. Den skulle sette seg godt fast under revehalen og stikke av alle livsens krefter. Da reven fikk det første stikket, skvatt den til og sparket ut med bakbeina. Men enda greide den å holde halen flott til værs. Ved det andre stikket gikk halen ned, men det varte bare et øyeblikk. Men da vepsen stakk tredje gangen, kunne ikke Mikkel greie det lengre. Han skrek i og stakk halen mellom bena. Da dyrene så det, trodde de at slaget var tapt, og så løp de. Hver løp til sitt hull, og så hadde fuglene vunnet!

Nå fløy kongen og dronningen hjem til barna ropte: "Nå kan dere være glade, barn! Spis og drikk, for vi har vunnet!"
Men de små gjerdesmuttene svarte: "Vi rører ikke maten før bjørnen har vært her ved reiret vårt og bedt om forlatelse. Han skal værsgo si at vi er godtfolks barn!"
Da fløy fuglekongen til bjørnehulen og ropte: "Bamsefar, du skal straks gå til reiret mitt og be barna mine om forlatelse. Og du skal si at de er godtfolks barn, ellers skal det ikke bli et helt ben igjen i kroppen din."
Da krøp bjørnen til reiret og bad om forlatelse, og den skalv over hele kroppen, så redd var den. Nå var de små gjerdesmuttene fornøyd. De satte seg sammen og spiste og drakk og kvitret til langt på natt.

Kjøpmannen gjorde som han hadde fått beskjed om, og da han kom hjem igjen fortalte han nattergalen om sitt møte med søsknene: «Jeg spurte en av dine brødre om han hadde en beskjed til deg, men alt han gjorde var å falle til bakken og ligge helt stille blant blomstene. Jeg tok ham opp, men han beveget seg fremdeles ikke, så jeg trodde han var død. Jeg la ham derfor forsiktig ned og skulle til å gå, da han plutselig slo med vingene og fløy høyt opp i et tre. Jeg kalte på ham igjen for å høre om han hadde noe å si, men han ignorerte mine bønner. Jeg tror at dine brødre og søstre har glemt deg.»

Dette så ut til å gjøre nattergalen sørgmodig. Hun stoppet å spise og drikke. Og neste morgen fant kjøpmannen henne tilsynelatende død i buret. Med tårer i øynene tok han henne ut og la henne i gresset, og så gikk han sin vei. a han snudde seg for å se på henne en siste gang, fikk han se at de brune vingene hennes tok til å skjelve, nebbet åpnet seg og hørte en gledeskvitring av en annen verden. Hun fløy opp og ropte til ham, mens hun fløy sin vei: «Takk for beskjeden fra min bror. Det er den beste beskjeden jeg kunne ha fått.»