Utfall av mobbing
Det var første skoledag
Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
Vi ble ropt opp, en etter en.
Stolte foreldre sto og så på.
Hvor var du da, lille Amy?
Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke.
Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.
Det er for sent å begynne etter en uke, da får du ingen venner da.
Hva drev du med, lille Amy?
Årene gikk. Vi ble sterkere: Du ble svakere.
Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen, og var hjemme hos hverandre etterpå.
Var du ikke ensom, lille Amy?
Jeg husker et selskap i 4 klasse. Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene. Vi måtte le da du kom i din.
Vi spiste kaker og lo, du smilte... Kanskje.
Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek.
Det var min idé, du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola.
Vi lo, du gråt.
Kom det tårer, lille Amy?
Du var ikke så smart, hadde mange feil. Julen kom og julen gikk.
Men først skulle vi ha julespill på skolen.
Josef, Maria Og Jesus.
Du var Jesus-barnet i krybben.
Jeg var Maria. Vi kløp og kloret deg. Selv under forestillingen plaget vi deg.
Du var Jesus-barnet, det uskyldige
Hva tenkte du da, lille Amy?
Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og fortelle om dem i klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko. Du hadde en nydelig dukke.
Den var av porselen med silke kjole og gullhår.
Den var din oldemors. Den var for fin.
Vi tok den og knuste hodet, vi badet den i søla. Reiv i klærne og klippet av håret.
Vi ødela den helt. Vi ødela en bit av deg.
Kan du tilgi, lille Amy?
Ungdomsskolen. Vi fikk nye venner. Men du var der fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg, til og fra skolen sparket vi deg. Til jul en gang hadde du fått en ny penn.
Jeg tok den, jeg har den ennå.
Den var av god kvalitet så den skriver fortsatt.
Hva skriver du med, lille Amy?
Jeg husker en gang i 7 klasse, Noen stjal jakka mi.
Jeg så hvem det var, to gutter fra første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time, men jeg gråt.
Helt i enden traff jeg deg.
Jeg hulket. Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord. Jeg gråt inntil din magre kropp.
Hvorfor var du så snill, lille Amy?
Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det skulle se ut som vi var sammen.
Da skoledagen var slutt, tok vi deg. Alt det myke hadde jeg glemt.
Vi kloret deg. Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt jakka mi.
Så jeg tok din, den var ikke like fin som min, men den var OK.
Frøs du da, lille Amy?
Vi hadde om mobbing på skolen, var det nødvendig?
Klassen vår var jo så god, godt miljø og hvert fall ingen mobbing.
Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss.
Vi lagde lapper der du måtte skrivet svaret, ellers...
Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort. Så kom læreren, du ble tatt i juks, bare du.
Du protesterte ikke, fikk straffen, LG som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpte oss aldri. Du tok imot vår straff.
Husker du da du var Jesus-barnet, lille Amy?
Vi hadde jo vinter også. Den var vel den verste for deg.
Jeg husker vinteren i 7., den var litt spesiell. Jeg var sur på alle, det gikk utover deg.
Hele klassen var med, vi tok tak i hodet ditt, ristet deg og rev av deg jakka.
Hodet ble dyppet i snøen mange ganger.
Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.
Så du noe, lille Amy?
En lærer kom og fant deg, Sykehuset neste. Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen.
Og vi var jo en god klasse, så god-bedring kort og konfekt var en selvfølge.
Men hva tenkte du da du så de skulte truslene i brevene og da du så at alle de beste sjokolade-bitene var borte.
Hva tenkte du da, lille Amy?
Du kom på skolen igjen. Litt stillere enn før, litt reddere enn før?
Vi tok skolebøkene dine, du gjorde jo alltid lekser, så nå slapp vi det også.
Karakterene dine sank vel?
Hva sa de hjemme da, lille Amy?
Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
Du var så spinkel i din blå badedrakt.
Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg..Igjen. Vi gjorde det for moroskyld.
Du så altfor fredelig ut der du svømte.
Vi hang oss på deg og vi holdt deg under vann. Du hostet og svelget vann.
Hvorfor skrek du ikke, lille Amy?
Du besvimte i vannet, vi dro deg i land etter håret.
En lærer fikk liv i deg igjen. Stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.
Drømte du, lille Amy?
Sommerferien kom, vi gledet oss.
Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss. Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder sto for døren.
Hadde du det gøy, lille Amy?
Skolestart igjen, Du var enda tynnere nå og blekere.
Skoleåret åpnet med blåmerker for deg. Vi banket deg opp første skoledag. Omtrent en gang i uka fikk du.
Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn.
Vi stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
Hvordan hadde du det, lille Amy?
Intil en dag i Mai.
Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
Læreren var blek...
Rektor kom inn i klasserommet
- Hun druknet seg i natt.
Klassen ble stille, samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang, snart sommer nå.
Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.
Vi ble ropt opp, en etter en.
Stolte foreldre sto og så på.
Hvor var du da, lille Amy?
Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke.
Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.
Det er for sent å begynne etter en uke, da får du ingen venner da.
Hva drev du med, lille Amy?
Årene gikk. Vi ble sterkere: Du ble svakere.
Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen, og var hjemme hos hverandre etterpå.
Var du ikke ensom, lille Amy?
Jeg husker et selskap i 4 klasse. Alle var bedt, du også.
Vi kledde oss opp i de peneste kjolene. Vi måtte le da du kom i din.
Vi spiste kaker og lo, du smilte... Kanskje.
Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek.
Det var min idé, du ble valgt ut. Du fikk vasket håret i klissete cola.
Vi lo, du gråt.
Kom det tårer, lille Amy?
Du var ikke så smart, hadde mange feil. Julen kom og julen gikk.
Men først skulle vi ha julespill på skolen.
Josef, Maria Og Jesus.
Du var Jesus-barnet i krybben.
Jeg var Maria. Vi kløp og kloret deg. Selv under forestillingen plaget vi deg.
Du var Jesus-barnet, det uskyldige
Hva tenkte du da, lille Amy?
Jeg husker en dag. Vi skulle ta med gamle familieting og fortelle om dem i klassen.
Jeg hadde med bestefars tresko. Du hadde en nydelig dukke.
Den var av porselen med silke kjole og gullhår.
Den var din oldemors. Den var for fin.
Vi tok den og knuste hodet, vi badet den i søla. Reiv i klærne og klippet av håret.
Vi ødela den helt. Vi ødela en bit av deg.
Kan du tilgi, lille Amy?
Ungdomsskolen. Vi fikk nye venner. Men du var der fortsatt, som en skygge.
Vi truet deg, til og fra skolen sparket vi deg. Til jul en gang hadde du fått en ny penn.
Jeg tok den, jeg har den ennå.
Den var av god kvalitet så den skriver fortsatt.
Hva skriver du med, lille Amy?
Jeg husker en gang i 7 klasse, Noen stjal jakka mi.
Jeg så hvem det var, to gutter fra første.
Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.
Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time, men jeg gråt.
Helt i enden traff jeg deg.
Jeg hulket. Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.
Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord. Jeg gråt inntil din magre kropp.
Hvorfor var du så snill, lille Amy?
Vi gikk inn i neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det skulle se ut som vi var sammen.
Da skoledagen var slutt, tok vi deg. Alt det myke hadde jeg glemt.
Vi kloret deg. Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt jakka mi.
Så jeg tok din, den var ikke like fin som min, men den var OK.
Frøs du da, lille Amy?
Vi hadde om mobbing på skolen, var det nødvendig?
Klassen vår var jo så god, godt miljø og hvert fall ingen mobbing.
Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss.
Vi lagde lapper der du måtte skrivet svaret, ellers...
Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort. Så kom læreren, du ble tatt i juks, bare du.
Du protesterte ikke, fikk straffen, LG som vi skulle hatt.
Det ble mange slike, vi røpte oss aldri. Du tok imot vår straff.
Husker du da du var Jesus-barnet, lille Amy?
Vi hadde jo vinter også. Den var vel den verste for deg.
Jeg husker vinteren i 7., den var litt spesiell. Jeg var sur på alle, det gikk utover deg.
Hele klassen var med, vi tok tak i hodet ditt, ristet deg og rev av deg jakka.
Hodet ble dyppet i snøen mange ganger.
Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.
Så du noe, lille Amy?
En lærer kom og fant deg, Sykehuset neste. Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.
En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen.
Og vi var jo en god klasse, så god-bedring kort og konfekt var en selvfølge.
Men hva tenkte du da du så de skulte truslene i brevene og da du så at alle de beste sjokolade-bitene var borte.
Hva tenkte du da, lille Amy?
Du kom på skolen igjen. Litt stillere enn før, litt reddere enn før?
Vi tok skolebøkene dine, du gjorde jo alltid lekser, så nå slapp vi det også.
Karakterene dine sank vel?
Hva sa de hjemme da, lille Amy?
Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.
Du var så spinkel i din blå badedrakt.
Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet. Så tok vi deg..Igjen. Vi gjorde det for moroskyld.
Du så altfor fredelig ut der du svømte.
Vi hang oss på deg og vi holdt deg under vann. Du hostet og svelget vann.
Hvorfor skrek du ikke, lille Amy?
Du besvimte i vannet, vi dro deg i land etter håret.
En lærer fikk liv i deg igjen. Stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.
Drømte du, lille Amy?
Sommerferien kom, vi gledet oss.
Du ble glemt i gleden. Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss. Sommerferien skilte våre veier, sommerferiens gleder sto for døren.
Hadde du det gøy, lille Amy?
Skolestart igjen, Du var enda tynnere nå og blekere.
Skoleåret åpnet med blåmerker for deg. Vi banket deg opp første skoledag. Omtrent en gang i uka fikk du.
Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn.
Vi stjal ting fra deg, det vi ville ha, tok vi.
Hvordan hadde du det, lille Amy?
Intil en dag i Mai.
Vi kom på skolen, vi så deg ikke.
Læreren var blek...
Rektor kom inn i klasserommet
- Hun druknet seg i natt.
Klassen ble stille, samvittigheter mørknet.
Ute var våren i full gang, snart sommer nå.
Kjerringa mot strømmen
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.
Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel, Hun er firhetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.
André Bjerke
Hva ser du søster?
En tekst fra England til ettertanke for oss med eldre slekninger og helsepersjonell; eller.....det er viktig for oss alle å se personen bak personen
Hva ser du søster, her på din stue?
En gammel , sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og se –det er mer!
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her:
Jeg er pike på ti i et lykkelig hjem,
med foreldre og søsken –jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp, drøm og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn,
i mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem
-mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
to voksne som alene nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen
og jeg sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn og hjem
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og mitt hår er grått.
Med hørselen svikter det også så smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert å minnes:
Barndom, ungdom, sorger og gleder
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrdene tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er mest tungt å bære
er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du søster? – En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg du må prøve å se –og finne!
Hva ser du søster, her på din stue?
En gammel , sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og se –det er mer!
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her:
Jeg er pike på ti i et lykkelig hjem,
med foreldre og søsken –jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp, drøm og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn,
i mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem
-mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
to voksne som alene nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen
og jeg sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn og hjem
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og mitt hår er grått.
Med hørselen svikter det også så smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert å minnes:
Barndom, ungdom, sorger og gleder
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrdene tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er mest tungt å bære
er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du søster? – En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg du må prøve å se –og finne!