JUNINATT

Sommeren har helt lys i mørket,

natta driver mellom stammene, søvaktig

lik androtten fra store dyr i måneskinn.

Bjørk og rogn blar i vinden

med varsomme lauvhender, en bille

kryper fram fra urskogen av røsslyng

og stanser mellom barnålee på stiene.

Står med kald glans i ryggskjoldet

og tar inn Guds program

med dirrende himmelantenne.

 

Å ja - denne veldige kuppelen av blått

tuftet på svarte granåser, taggete

som kjeften på ei revesaks.

Higende går jeg inn i natta,

mine lenker av frihet

rasler bak meg: Jeg finne aldri

stort nok rom rundt mitt ingenting.

Det er av evighetens ætt.

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls - riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

 

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster....

 

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

 

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

HYMNE TIL SOLNEDGANGEN

Jeg har ikke sett

kunstskattene i Eremitasjen

eller Vinterpalasset i Leningrad,

ikke Louvre - samlingene, ikke

Musée d'Art Moderne i Paris,

men jeg har sett sola gå ned

over Hesteknatten.

I dager med lettskyet vær

henger kveldshimmelen ut

en østerlandsk eventyrprakt:

Ultramarin, sinober, oker og gull,

alle fargene på Guds palett

toner sammen i en overjordisk velklang

vest over disblå, tankefulle skoger.

Det er rart å tenke på at

bakenfor denne overdådige himmelranda

fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,

storrblakke myrdrag innover mot

Fjellskogen

der minnene fra min barbeinta barndom

lyser bleikt som skogfioler

langs strendene av Børen sjø.

 

Å ja, - du drømmer vakkert,

mitt fattige land. Du løfter

jordens mørke, stienes mumlende tungsinn,

blommer og fuglesang - alt

løfter du i lys av legende 

opp i himmelen.

HVEM KAN VEL TJORE ET FUGLETREKK

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

 

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede

DA.

 

Hvem kan vel tjorde

et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

FREDEN

Freden -

freden er

en småfugl, ei linerle

som flyr duppende

til og fra

med strå i nebbet.

Bygger reiret sitt

under motorpanseret på en bulldozer

som står stille i veiskjæringen

to - tre dager under pinsehelga.

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig - her

i denne vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

 

Å ta bolig i seg selv

 

inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

 

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

ENSOMHET

Jeg planter et skrik

på de nordlige høgder

der himmelen står mørk som jern.

Jeg planter et skrik,

og ser min innestengte smerte

briste ut i

blomst - en rød villvalmue

på nordlysets kalde åkrer.

 

Djupt i mørket mellom stjernene,

midt i den ytterste ensomhet,

er menneskehjertene alltid sammen,

slik trerøttene i jorda

rører ved hverandre og skjelver

når stormtakene griper i skogen.

 

Ja - ensomheten er

menneskehjertenes eneste

ubrytelige felleskap.

EI KVAST LINNEA

Ennå bevarer jeg

minnet om deg, jente.

Du var så vakker,

du lyste som en villblomst

på dansegulvene i min ungdom.

Aldri turde jeg by deg opp,

jeg var for grov og grå,

hadde for store, dumme hender,

for snauslitt sjeviotdress.

Du danset ut med en annen

- og forsvant for meg

i årenes blå dis av avstand.

Men ennå bevarer jeg

det skjære minnet om deg

djupt i mitt skrukkete gamle sinn.

Det er som en kvast linnea

varsomt holdt i

en kvaesvart tømmerhogger-neve.

ELGØYET

Jeg står og stirrer inn

i tomme dyreøyne

der livets syner er brustne --

 

Hva er det for selsomt

lys der inne?

Er det stjerneskinnet?

Er det bålets skjær?

Nei, det er dødens

bleike kjerter,

tent av ei stålkapslet kule.

 

Og jeg spør mot elgøyet

og mot høstkveldens store stjerner:

Er det fagert landet

bak dødens grenser.

Er det blåner som suser

av fred - fred - ?

EI DØRKLINKE AV JERN

Jeg minnesofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.

EI ØKS STÅR OG RUSTNER

Ei øks står og rustner i skogen et sted

ved regnpisket grop etter eld.

En skogskar hogg den i granrota ned

og ruslet så heimatt i solefalls fred

en tåkehvit, seinhøstes kveld.

 

Han kjente ei smerte, ei sviende glo

som ulmet i tongpustet brøst.

Han harket og hostet. Han spyttet litt blo'

det lyste som roser på snøkvite mo,

men tankene sa: Det er høst!

 

Der djupt inni skogene strevde han før

så trufast med øks og med sag.

Når nettene løfter sit sotsvarte slør,

står graner og suser i gryet og spør:

Nei, kommer han itte i dag?

 

Og skogbekken svarer med sekling og sang:

Han dro på ei langferd i natt.

Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang

og byss du hans minne i måsamjukt fang,

han kommer nukk aldri meir att.

 

Se, myrskodda driver i liene blå.

- Syng, storskog, di salme sær. -

Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå

ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå

hans sjel bakom stjernenes skjær.

DU LEVER

Du rusler gjennom skogen

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

DRØMMENE

Mine vidløftige drømmer,

så flyktige og skjøre, utsatte

som doggtung kingelvev

spent ut over ei glenne i skogen

der elgen ofte kommer lufsende

i smådilt over måsan

med horngreipa høgt løftet.

DET VAKRESTE

Der er alltid en kulde i 

det vakreste - jeg har ikke

sinn til det.

Det pustskjøre mønsteret

i snøkrystaller og rimblomster

tåler ikke varmen av

store, blå-årete

menneskehender -

DEN STORE ENSOMHETEN

Hvem kjenner vel ikke den lille

ensomheten? En øde lukt

av kjellermugg i hjertet.

Men har du kjent

det isnende polardraget av

Den store ensomheten? Den som er

mørket over vannene

og Guds død. Den som

stiger frådende lik en flodbølge

og skyller druknende håp med tang i håret

inn over den glasskår-strødde muren

mellom sinn og sinn.

DEN STORE ENSOMHETEN

som forener alt og alle i

en klagende ulvehymne under

den tomme himmelen hvor

ingen ledestjerne lenger lyser

for vise menn på vandring.

DAGENE GÅR MOT VEST

Dagene går solleia mot vest

med menneskenes drøm og lengsel.

Og slenger alt likegyldig fra seg

i skyggene bak kveldsåsen.

Har du sett lyset

over de svarte gran-palisadene

i opplette kvelder?

Et himmelsk forklaret lys

med røtter i jorda. Et lys

som sang fra døde fugler,

som stillheten i en gitar på veggen, som

villblommer på ei fattig grav.

Det er menneskenes fåfengte drøm og lengsel

som ligger bortslengt

der vest i evigheten

og skinner liv i himmelen

en stakket stund

før harde stjerner brister ut

og rår rommet aleine.

DØDEN

Det heslige bilde av Døden

din egen angst tegnet

er et avgudsbilde, en kimære.

La deg ikke fjetre! Lytt

til Livet som hvisker mjukt

i solfallet: - Jeg

skal bringe deg en gave

til slutt.

Jeg arbeider på den hvert sekund,

jeg vever den av dagrandsrødt,

av blå-blått fra kveldshøgdene,

av varmen under vingen til en fugle

som sover på nattkvisten,

av kornmo og mørke og

min egen hviteste drøm

vever jeg en gave til deg:

 

Døden.

 

Vingeslag

befridd fra sin vinge.

AUGUSTMØRKET

Mjukt som silkefor er augustmørket,

faller så brått og overrumplende:

Du rusler stien gjennom skogen

med himmelen over deg,

strøk av unge granbarskudd

som linne kjærtegn mot ansiktet.

Men plutselig

ser du at den lange skyggen din

er borte.

 

Alt blir så svimmelt og underlig.

Du kjenner deg ikke lenger som Deg.

Er som hjertet ditt ble hengende igjen

i en kingelvev. Universet

glør grønt som en sankthansorm

inne i det bunnløse tomrommet i deg.

VENGEN AV EI GRÅGÅS

Ho mor -

dømt til livsvarig i

den gistne, værgrå husmannsstua

der svarte skogen i alle år

snuste loddent mot laftknutene.

 

Minns ho brukte en fugleveng

til sopekost i huset. Gikk der

så stillsom og adels fin i rørslene,

sopte søppel og støvelskitt fra det kvistknokete kjøkkengolvet

med vengen av ei grågås.

ALEINE

I skogen,

aleine

dag etter dag,

måne etter måne -

Ingen å tala ved.

Ei markmus bare

som titter blankøgd opp av

et høl under en stubbe,

et ekorn, ei nøtteskrike

på leiting etter kakusmuler

i skåraflisa ved kvilplassen.

Ty, knakk det en kvist oppi hogget?

Nei, ingen -

 

Tankene,

som streif - flokker

av kaier om høsten:

Mørke i frostlufta

men høgt oppe

slik at strålene fra ei låg sol

streifer undersiden av vingene

i gylne glimt.

DE GAMLE SLITERNE

De står ved stien

i nattgrutet morgenlys,

med hender rustskjoldete

som tapte hestesko i regnet, ansikter

skarpe som måneskyger på snø:

- Med disse tomme hendene

økte vi bruttonasjonalproduktet

med mang en gjenstridig million.

Seigdro på sløge bågsager,

rei overskrevs på klaka tømmerlass

til rimgrå stokker mørknet

og tinte under oss.

Sleit og svor,

fraus og svalt,

daua iblant i snø'n

med blod og snus om leppene.

Men gjenoppsto fra de døde

i bleike sønners skikkelse

og bar trottig vårt tyri-kors videre.

Bar norsk skogbruk gjennom magre år

fram til avkastning og lønnsomhet

- for skogbaronene

der de velfødde satt i sine herskapshus

med lysekroner av håndslepen krystall

og Skogbruksselskapets diplom på veggen. I dag

er vi bare en billig vits

i munnen på motorsag-instruktører,

YFS-elever, Timberjack-førere

med verskstedsreklame på lua

og Esso-lukt i klærne.

 

Djupt under tælen sover vi nå

med døde skoger frosset fast i favnen.

Og gravkors flekket av fugleskitt

tar fåfengt etter vinden

med morkne armer av tre.

MINNENE

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

 

Et strå bare,

et eneste blakt lite strå

fra sommeren i fjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

TING Å MINNES

Sliphogst i skogen høgstsommers.

25 grader i skyggen.

bar overkropp.

armhulene såre av svette...

 

Da flekte jeg never av bjørkelegga,

brettet den ihop til en hatt

og drakk vatn fra bekker

og blanke il-seg under bergufsene.

Kalde dråper falt

mot den bare bringa mi

i blink av salighet. Det var som

selve jordens djupe sommerlatter

rislet gjennom knokler og vev.

 

Og da jeg skakket hodet bakover

og strauk meg med handbaken over munnen,

så jeg haugskyene på himmelen:

Gylne av sol i kantene, tordensvangre,

veldige som Jehova i Mosebøkene.

 

Gjennom risslet i lyng og lauv

hørte jeg sprø knesst i tømmerstokker

som slo sprekker i solsteiken.

Og målerlarver hang krumme

som grønne Omega-tegn i blåbærlyngen.

 

Jeg sto der tung på jorda

og var heime hos Alt,

smertelig stukket våken

av tornen i kjødet

- livets lyst og plage.

 

Lykkelig? Jo, det har visst hendt

i stunder da jeg minst av alt

tenkte på noe så frøkenfint

som lykke.

SØVNLØS

Tiden går som når det drypper i en vask;

vinduets firkant gråner fram av mørket. Du hører

bekkasinens øde myrskrik varsle dagen

en time før gry. Undrende griper du deg i

å ligge og tenke på fugleholkene

du satte ut i vårskogen;

ennå

står livet på din side.

TIL EN VENN

Vi levde i samme verden. Vi var

venner, som det heter.

Men bildet bleknet langsomt bort

av år og avstand.

 

Våre møter var så flyktige.

Vi åpnet engstelig

en lukket hånd, og

fuglen fløy bort. Aldri

fikk vi ordene sagt. Bare

ondskapen løftet sitt vasne hode

over sumpen av vanmakt og rus. I natt

snør det på viddene mellom oss

og vinden klager i riset

ute på øde myrer.

Vennskap er

å gå fra hverandre

og befolke en avstand

med skyggen av usagte ord.

MISKUNN

Synsrender som rimgrå malm. Himmelen

hvelver sin stillhet over meg

lik ei veldig klokke hvor

kolven er falt ut. Steinene

ser på meg med ansikter

av kosmisk stumhet, trærne

vrenger av seg sitt menneskeskapte navn

og står der nakne i bortvendt strenghet.

Hva har du her å gjøre?

Er mennesket nødvendig?

                                    Jeg skriker

inn i den isnende likegyldigheten,

står der grå i en verden av ihjelfrosne fugler

og verner meg med det lille jeg har

mot angsten og oppgivelsen

og mørkets kalde retthavari:

- Miskunn finnes bare

i menneskets hjerte!

STEINEN

Det ligger en diger kampestein

innved stien min.

I klarsynt tidlige morgner ser jeg

rommets forferdende kulde lene seg

mot steinens øgle-grå flanker av gneis. Og da

heter ikke steinen stein lener, den er

bare et hulrom i min tanke.

 

Alt du med menneskeord kan si om en stein

er løgn i universet. Du må lære deg

språket uten tunge, Melkeveiens koder

av stumhet og mysterium.

Henge ditt menneske

blant utslitte klær

på knaggen i gangkottet

når du går ut til steinene.

STIEN

Nattregnet har flyttet

barnålene på stien -

 

Den spinkle skyggen av krøklelyng og ris

broderer sting i blått langs kanten på tråkket

skrå gryningssol. Du plukker i deg

noen blåbær i morgenduggen,

får et kaldt lyngblad på tunga -

Forunderlig! Dette er smaken av 

en morgen på Jorden. Du lever

men ingenting er til

for din skyld.

 

Fri er først den

som sannkjenner dette.

ETTERLYSNING

Det var bare tre - fire små ord;

mor sa dem en gang

bøyd over oppvaskbenken en blåsende høstdag

da lafteknutene ulte som sjuke hunder

og visne lønneblar håndhilste på nordavinden

utenfor de sprukne rutene.

 

Bare noen små menneskeord -

Jeg kan ikke huske dem lenger,

bare den slitte glansen i dem,

som i et handtak av tre og messing, eller

de små svarte rullesteinene

de knuste salt med i gamledager.

 

De ble borte for meg et sted på veien.

Har noen sett tre - fire små menneskeord

med glans som slitt messing?